Det som er trendy nå: Å si at medfølelse er moralisme og maktmisbruk

Å lukke øynene for den nye høyreekstremismen. Når politikken fryser.

Kommentar

For første gang er det flere flyktninger på høyfjellshotellene i påsken enn borgere som blir brune av sol og whisky. I fjellet skal man eie, ikke leie. Dessuten handler det om å holde avstand. Fysisk, selvfølgelig. Asylmottak og gettoer har dårlig effekt på verdien av eiendom, og kan dessuten representere en sikkerhetsrisiko. Like viktig er følelsesmessig avstand. Møter man enkeltmennesker kan det påvirke den rene fornuft. Det kan medføre sympati, endog trang til å hjelpe. Og som vi nå vet: Slike følelser betyr at du er tyrannisert og manipulert av falske godhetsagenter. Ropene på solidaritet har fratatt deg klarsynet og stenger utsikten til en handlekraftig og faktabasert politikk som vil rydde opp, og gjenskape Norge.

Det er slik veien til høyres ytterside bygges. Tydelige fiender pekes ut. En ny virkelighetsforståelse etableres, i strid med den «offisielle» og etablerte. Politikken tilføres innhold som gjør at den framstår som vitenskapelig, og derfor objektiv og hevet over følelsenes trangboddhet. Gamle skapskjeletter som antisemittismen begraves. Nye farger og pensler tas i bruk, og politikken får noen strøk med økonomisk rasjonalitet (f.eks. flyktningregnskap), ideen om den etniske velferdsstaten (i motsetning til den multikulturelle) og verdien av nasjonal og europeisk kultur oppjusteres for å skjerpe fronten mot islam. Det hele dusjes med små doser av smal liberalitet og utvendig feminisme. Den som kritiserer dette er enten brunskvetter eller tomsete snillist uten bakkekontakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare historieløse som også forkaster dagens virkelighet, vil benekte at Europa knaker i sammenføyningene. Strømmen av asylsøkere og migranter, skapt av mislykkede kriger, terrorisme, klimaforverring og fattigdom, er den mest synlige årsaken. Den slår over i et endret politisk hovedbilde der ytre høyre framstår som en ny og betydelig kraft. Vi så det sist under regionvalgene i Tyskland, den nasjon som av historiske grunner har hatt politisk stabilitet som bærende idé siden krigen. Over hele Europa, og i USA, ser vi at partier og bevegelser med en etnisk politisk plattform er i frammarsj. Etter flere tiår i kulissenes kulde har ytre høyre funnet et handlingsrom som kan befri det fra historiens spøkelser. Nå handler det ikke om rasebiologi og diktatur, men om kultur, identitet, sterk statlig autoritet, kristendom og etnisk bevissthet.

Vi snakker ikke om en monolittisk bevegelse, men om flere varianter og retninger. Fremskrittspartiet er verken ekstremt eller rasistisk, men et demokratisk populistparti der norsk identitet, front mot islam og kravet til utlendingers assimilering står sterkt. Samtidig viser partiets historie, ikke minst de mange eksklusjonene, at partiet kontinuerlig må jobbe med grensesetting overfor ytre høyre. En meningsmåling fra 2013, utført for et prosjekt innenfor Institutt for samfunnsforskning, viste at 16 prosent av partiets velgere plasserte seg selv på ytterste høyre fløy i politikken. Rundt fire prosent av hele den voksne befolkningen gjorde det samme. Siden den gang har bølgen av asylsøkere radikalisert og aktivisert mange innvandringsmotstandere som tidligere var passive. Derfor er det grunn til å tro at potensialet for høyreekstreme holdninger og handlinger er vesentlig større enn før. Advarslene fra Politiets sikkerhetstjeneste mot høyreekstremisme peker i samme retning.

Et vel så bekymringsfullt - og beslektet - fenomen er kravet om kald rasjonalitet i politikken. Sylvi Listhaugs godhetstyranni er i praksis et tjuveri fra den amerikanske filosofen Ayn Rand som en gang uttalte at altruisme «rett og slett er ondskap». Nå får Listhaug følge av helt nye proselytter, noen med bakgrunn fra venstresiden, som vil ha oss til å tro at moral alltid er moralisme eller dobbeltmoral. At det finnes fakta og forskning som kan heve politikken over verdivurderinger. Slikt intellektuelt kjekkaseri svekker de bremsene som må være innebygd i demokratisk politikk. Bremsene som gjør at vi stopper opp og tenker på politikkens konsekvenser for enkeltmennesker og grupper. Renhet, om den er aldri så kjølig og rasjonell, er alltid en sikker vei til helvete.

Derimot kan vi ta på alvor misbruket av moralske posisjoner i politikken. Norge er ingen fredsnasjon, men en krigførende stat. Norge er ingen humanistisk stormakt, men et land med økende omsorg for seg selv. Det norske flagget følger flesket, ikke menneskerettighetene, når det gjelder. Norge er et land som fryser og ikke skjønner hvorfor det er blitt kaldt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook