Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det som ikke står der

Hovedårsaken til at det gikk så galt 22. juli, er at et menneske valgte å bli terrorist. Vi trenger 481 sider til om beredskap, skriver Anne Marte Blindheim.

KOMMISJONEN: 22. julikommisjonen med leder Alexandra Bech Gjørv til venstre har gjort en solid jobb, men hadde bare mandat til å fortelle halve sannheten om beredskapen mot terrorisme, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix.
KOMMISJONEN: 22. julikommisjonen med leder Alexandra Bech Gjørv til venstre har gjort en solid jobb, men hadde bare mandat til å fortelle halve sannheten om beredskapen mot terrorisme, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix. Vis mer

Alexandra Bech Gjørvs kommisjon har avslørt hvordan staten feilet i å beskytte nordmenn mot terrorisme 22. juli. Men noen av de viktigste årsakene til at det kunne gå så galt, er utelatt fra rapporten. Kommisjonsrapporten handler om hvordan samfunnet taklet katastrofen som oppsto etter at en mann ble så ekstrem at han valgte å bli terrorist. Den kartlegger sekundær beredskap og forebygging.

Det finnes ingen 22. juli-rapport som gransker primær beredskap og forebygging. Det er noe annet og mer grunnleggende. Primær beredskap dreier seg om å hindre at folk velger å bli terrorister. En slik kartlegging lå ikke i mandatet fra regjeringa. Kilder forteller at enkelte i regjeringa stilte spørsmål om ikke kommisjonen burde se på forebygging i bredere forstand. Svaret var selvsagt at de måtte begrense seg. Gjørv-kommisjonen problematiserer det selv: «Kommisjonen antar at det, på bakgrunn av hendelsen 22/7, kan trekkes viktig lærdom i arbeidet med å stanse radikalisering, og å hindre at personer mister sine naturlige hemninger mot vold. (...) Kommisjonens mandat er å se på samfunnets og myndighetens evne til å avdekke planer om og avverge angrep. På medisinsk fagspråk kalles dette "sekundær forebygging" — altså etter at grunnproblemet har oppstått», skriver de.

«Grunnproblemet» er ikke like spennende og konkret som deltastyrker og politihelikoptre. Det handler om mennesker og er en mørk masse av hverdagstragedier som omsorgssvikt, rus, psykiatri, mobbing, fattigdom, negative ungdomsmiljøer, manglende inkludering, utenforskap, som satt sammen på uheldig vis kan føre til søken mot ekstreme miljøer og store tragedier. Kommisjonen har skrevet totalt to og en halv side om det de ikke skriver om. De slår fast at «årsaksbildet bak radikalisering og vilje til voldsanvendelse er komplekst og berører en rekke samfunnsområder, deriblant opplæringssektoren, helsesektoren og barnevernstjenesten, i tillegg til det sivile samfunn».

Et halvår før terroren rammet la regjeringen fram en handlingsplan om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Den retter søkelys blant annet mot ulike risikofaktorer i et menneskeliv. Daværende justisminister Knut Storberget skriver at det gjerne er tilfeldig om en person ender opp med rusproblemer, som kriminell eller som voldelig ekstremist. I planen er forebygging og beredskap bredt definert. De fire innsatsområdene er kunnskap og informasjon, styrking av myndighetenes samhandling, styrket dialog og økt involvering og støtte til sårbare og utsatte personer. Tiltakene er spredt på flere departementer. Storberget var inne på noe, selv om det var lite slagkraft i handlingsplanen.

I kjølvannet av 22. juli er det ikke situasjonen i politiet, hvor alvorlig den enn er, som uroer Storberget mest. Det som plager ham mest, er at et menneske kan utvikle seg så skjevt som det Anders Behring Breivik gjorde, uten å bli plukket opp. I forrige uke sa Storberget til TV2 at han mener hovedutfordringen i det å forebygge ekstremisme i Norge i framtida, ligger her.

Det er kjent at Breivik hadde en vanskelig barndom. Fra han var bitte liten var familien i regelmessig kontakt med sosialkontoret. Breivik ble observert av psykologer og psykiatere som var bekymret for hans omsorgssituasjon og mente gutten sto i fare for å utvikle alvorlig psykopatologi. Anbefalingen var at han ble tatt bort fra familien. Av ulike årsaker skjedde ikke det. Hvordan Breivik hadde utviklet seg om anbefalingen hadde blitt fulgt, vet ingen. Barne- og ungdomsår betyr ikke alt. Men de kan bety mye, særlig når problemer forblir uløst. Det finnes gradert informasjon om terroristens barndom. Sjokkerende detaljer som aldri kom fram. Den informasjonen vil bli låst ned i Riksarkivet i 60 år, sammen med andre opplysninger som truer hensynet til personvern og rikets sikkerhet.

Vi vet at mange barn i Norge har det vondt. I familien, på skolen og seinere når de skal ut i samfunnet og arbeidslivet. Smerte kan være eksplosivt. Derfor trengs en Gjørv-rapport 2. Den må handle om primærforebygging av terrorisme. Om å hindre at guttene våre blir gjerningsmenn. Om blindsonene som skapes av kalde skuldrer, toede hender, taushetsplikt og frykt. Noen må filleriste systemene over 481 sider og påpeke hva helsestasjon, barnehage, skole, naboer, barnevern, rus- og psykiatritjenester og politi kan gjøre bedre — sammen. Det krever, for å bruke Alexandra Bech Gjørvs ord, dyp risikoforståelse. En debatt om dette må komme. Den må ikke låses ned. Om vi tillater det, vil framtidas voksne aldri tilgi oss.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media