Hjelp fra Senegal: Militære kjøretøy fra Senegal inntok presidentpalasset i Banjul, Gambia, 23. januar i år. Ekspresident Yahya Jammeh har flyktet landet og den folkevalgte Adama Barrow er nå innsatt. Foto: Legnan Koula / EPA / NTB scanpix
Hjelp fra Senegal: Militære kjøretøy fra Senegal inntok presidentpalasset i Banjul, Gambia, 23. januar i år. Ekspresident Yahya Jammeh har flyktet landet og den folkevalgte Adama Barrow er nå innsatt. Foto: Legnan Koula / EPA / NTB scanpixVis mer

Debatt: Gambia og demokrati

Det som skjer i Afrika nå har stor symbolverdi

Gambia i verdens søkelys:  Dramatikken i et lite land viser demokratiets vekstvilkår i Afrika. 

Meninger

Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS har reagert uvanlig resolutt og sikret innsettelsen av den nye presidenten i Gambia gjennom militær intervensjon. For å forstå denne resolutte reaksjonen må man fokusere på politiske tendenser og bredere samfunnsprosesser som sjeldent løftes frem i mediebildet som tegnes av Afrika: fredelig maktovertakelse, bred folkelig protest og minkende avstand mellom folk og ledere.

FORSKER: Tone Sommerfelt, seniorforsker, Forskningsstiftelsen Fafo.
FORSKER: Tone Sommerfelt, seniorforsker, Forskningsstiftelsen Fafo. Vis mer

Nervepirrende scener har utspilt seg i Gambia siden det ble avholdt demokratisk valg den 1. desember i fjor. Ekspresident Yahya Jammeh nektet å gå av, etter å ha tapt ved stemmeurnene. Hans mandat utløp den 18. desember, og den regionale organisasjonen ECOWAS gjorde det klart at den kom til å sette makt bak kravene dersom Jammeh la hindre i veien for demokratisk overgang. Folk holdt pusten i ventetiden.

19. januar ble Adama Barrow tatt i ed som Gambias nye president i landets ambassade i nabolandet Senegal. Få timer senere dundret militære kjøretøyer over Gambias grenser fra Senegal – fra nord og fra sør. På bakken i Senegals hovedstad Dakar sto fly fra det nigerianske luftvåpenet, og et nigeriansk krigsskip satte kurs for Gambias kyst. Også styrker fra Ghana, Mali og Togo er involvert i operasjonen fra ECOWAS.

Jammeh er i utgangspunktet et eksempel på en klassisk figur i Afrikansk politikk: Lederen som klamrer seg til makten. Han er ikke alene. «The big man syndrome» preger flere land i Afrika: Zimbabwe, Angola, Sudan, Eritrea, Kamerun, Uganda, Chad, Ekvatorial-Guinea og Den Demokratiske Republikken Kongo ledes alle av autoritære statsoverhoder som ikke planlegger å gå fra makten med det første.

Hvis man utelukkende fokuserer på stormannssyndromet går man glipp av en samtidig tendens i Vest-Afrika. I flere land – mange av dem nettopp i ECOWAS-området – har vi sett fredelig maktovertakelser de siste årene: I Ghana i januar i år, i Nigeria og Burkina Faso i 2015, Senegal i 2012, og utenfor ECOWAS, i Tanzania og Malawi.

For ECOWAS ble det maktpåliggende å signalisere at denne positive tendensen ikke er på retur. Organisasjonen viste tidlig at den ikke kom til å akseptere at et demokratisk valgresultat ble satt til side av en diktator av Jammehs kaliber. Politisk ledelse i landene som presset på for militær støtte i Gambia – Nigeria, Ghana, Liberia og Senegal – ønsket å vise autoritære ledere at folkets stemme må respekteres.

Prosessen har stor symbolverdi: Utfallet av Gambias politiske krise vil få konsekvenser for demokratiets fremtid i regionen. Saken har preget nyhetsbildet over hele det afrikanske kontinentet. Og lørdag kveld, etter fornyet press, forlot Jammeh presidentpalasset og landet.

Det ligger også åpenbare realpolitiske årsaker til grunn for ECOWAS’ resolutte reaksjon på krisen i Gambia. Organisasjonen har sårt erfart at tilsynelatende avgrensende konflikter i små land kan vokse seg store – slik borgerkrigene i Liberia, Sierra Leone og Guinea Bissau er stygge eksempler på. Dessuten har ECOWAS nok å henge fingrene i på andre fronter: Boko Haram i Nigeria og nabolandene og al-Qaida tilknyttende grupper i nord-Mali og Sahel-beltet krever organisasjonens fulle oppmerksomhet.

En voldelig konflikt i Gambia ville være svært uheldig også i dette perspektivet. I tillegg er Gambia et lite land: En demokratisk prosess kunne sikres ved bruk av selv begrensede militære midler.

Dramatikken i Gambia fremviser en tendens som er nært beslektet med demokratisk maktovertakelse – en tendens som også faller i medieskyggen.

I de senere år har vi sett flere brede folkelige bevegelser som artikulerer sosial og politisk protest. Senegal i 2012 er en viktig sammenlikning: Da daværende president Abdoulaye Wade forsøkte å stille til valg for en tredje periode, til tross for at grunnloven setter en begrensing til to, skapte det voldsomme reaksjoner: En bredt sammensatt folkelig protest i sosiale medier og i Dakars gater, tvang Wade til å endre kurs.

Den nyinnsatte presidenten i Gambia, Adama Barrow, og koalisjonen han inngår i, er et eksempel på en politisk ledertype i fremvekst på kontinentet. Disse kommuniserer gjennom sosiale medier og de søker aktivt folkelig støtte. Mens mange autoritære ledere har holdt seg ved makten ved å øke distansen til folk – skape så få forhåpninger til hva ledelsen skal levere som mulig – er dette en annen tendens. Den er ikke uttrykk for en reell modning av demokrati, til det er historien for kort, men den krymper avstanden mellom folk og ledere.

Den utspiller seg ulikt i forskjellige land – preget av begrensninger som legges på politisk deltakelse, på presse og mediebruk, floraen av sivilsamfunnsorganisasjoner som ytrer seg, og samfunnsstrukturer generelt. Disse prosessene skaper et konglomerat av fredelige protestbevegelser og pressgrupper som det er verdt å legge merke til.

Den massive regionale støtten man nå ser rundt den demokratiske prosessen i Gambia må forstås i lys av dette. Da Barrows valgseier var et faktum – fant den demokratiske bevegelsen veien fra sosiale medier til gatene. Motstanden mot Jammehs regime som da viste seg kunne ikke stoppes. ECOWAS signaliserte til Gambias befolkning – og til resten av regionen – at stemmegivning i valg faktisk nytter. Dersom de hadde latt være ville de fortalt de brede lag at våpen veier tyngre enn valgurner.

Derfor er historien om Gambia en langt større historie om en demokratisk tendens og om folkelig protest som virker i motsatt retning av stormannssyndromet. Afrika er inne i en interessant tid.