Det som teller er talentet

Ari Behns debut var løfterik, skriver Dagbladets hovedanmelder Øystein Rottem. Men tar han det med seg i sin nye rolle? Og får vi en nøkkelroman fra Slottet?

  • Er dikteren Ari Behn noe å samle på?
  • Vil han noen gang bli medlem av Forfatterforeningen?
  • Er det grunn til å frykte for at han nå kan skusle bort sine talenter på blankpussede sko og rojal festivitas?

Mange har fått sure oppstøt av Ari Behns velutviklede evner til selvpromotering - med tatovering av terning på overarmen og kåring til Norges mest velkledde mann.

Det tok helt av da han ga ut sin hittil eneste bok, novellesamlingen «Trist som faen» (1999). Knapt noensinne har en prosabok på godt 90 sider skaffet sin opphavsmann så stor o ppmerksomhet.

Ari ble medienes kjæledegge, en rolle han behersket til fullkommenhet. Etter at romansen med prinsessen ble kjent, ble han selvsagt for alvor jaget vilt. Annerledes kan det ikke være. De som får dårlig mage av det, lever ikke i denne verden.

Ufortjent?

Fra forfatterhold har enkelte beklaget seg over at ikke andre, vel så fortjente novellister oppnår tilsvarende opplagstall. Men om Ari selger i 30000 eller mer, betyr det ikke at Kjell Askildsen eller Hans Herbjørnsrud selger tilsvarende mindre.

Selvfølgelig blir det litt komisk når en ung mann går omkring og soler seg i glansen av 90 sider, men de sure oppstøtene bør Ari ta med knusende ro. At avisfolk beklager seg over at noen av oss er mer opptatt av den skrivende enn den elskende Ari, forekommer meg mer bekymringsfullt. Så vidt jeg husker, undret en journalist seg for en stund siden over at enkelte stadig kom drassende med denne interessen. Hvis prinsessen hadde valgt å slå seg s ammen med en smed (!), ville jo ingen finne på å kreve at vi til stadighet skulle bli informert om hans kvalifikasjoner som sådan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til det er å si at for meg som kritiker er forfattertalentet det eneste som teller. Om vedkommende har skrevet noe som er bra, og om man kan håpe på at han komme til å skrive noe som er enda bedre.

Hvordan han velger å kle seg, og hvem han velger å dele seng og bord med, er meg som litterært interessert menneske knekkende likegyldig, såframt det ikke hemmer hans utvikling som forfatter, om man nå kan sies å fortjene den betegnelsen etter 90 sider.

Ari Behn er et talent, og det ville være synd om han skuslet det bort. Noe ubotelig tap for norsk litteratur ville det neppe være, men «Trist som faen» var såpass god at jeg gleder meg til å høre mer fra den kanten.

Behn framstår som trendy og cool på samme tid, med en brysk, usentimental fortellerstemme og en kjølig og hard tone, litt rå, litt upolert, men nettopp derfor i stand til å formulere setninger som det slo gnister av.

Fordi han økonomiserte med ordene, hadde han dem i behold og virket stilistisk sikker i sin kontrollerte bruk av replikker med dobbeltbunn og «in-medias-res»-åpninger. Som forteller var han sparsom med sine kommentarer og lot personene tale for seg.

Godt selskap

En sint, ung mann? Ja. En eventyrer, en globetrotter, en romantiker i den hardkokt-maskulinistiske tradisjonen? Ja, det også. En ætling av Hemingway og Kerouac, en urban skittenrealist, med hjemlige åndsfrender som Axel Jensen, Øystein Lønn, Ola Bauer. Ja, det er i dette selskapet Behn lar seg plassere, det vil si relativt fjernt fra de fine salonger. I tillegg forekom tekstene å være preget av en åpenhet og en bekjennelsestrang der personlige konflikter og erfaringer blir bearbeidet i fiksjonens trollspeil.

Det ville være å ønske at han kan bevare dette i sin nye prinserolle. Men det ville vel være for mye å håpe på at vi skulle få en nøkkelroman fra Slottet?

Etter debutsamlingen har det vært mye skrik og lite ull. Det bekymrer meg.

Noen måneder etter debuten opplot Behn sin røst i en debatt om samtidslitteraturen. Han opphøyde fadermord til en litterær dyd og prøvde å iføre seg den unge Hamsuns bukser, som nok var et par nummer for store. Uten å gi noen nærmere forklaring erklærte han Fosse og Herbjørnsrud for «døde karer», beskyldte Kjærstad og Fløgstad for å ha havnet i «faktahelvetet» og hevdet at norsk litteratur var dominert av en knusktørr «Bø-og-Blindern-mafia». For sin egen del etterlyste han en mer lidenskapelig litteratur og forfattere som ikke var redde for å skitne til hendene sine ved å låne teknikker fra underholdningskulturen.

Bruker media

Vel og bra, om enn en smule overdrevet. Og seinere er det ikke blitt til så mye, litt avisskriving, enkelte halvgode og noen direkte håpløse reportasjer, men til gjengjeld flust med uttalelser om hva som en gang sk al komme.

Dette er en farlig galei. Alle som kjenner Ari Behn, beskriver ham som en usedvanlig vennlig og sympatisk mann. At han slenger med leppa, må bli hans sak.

At han bruker mediene og selv lar seg bruke av dem for å overbevise seg selv og landets befolkning om at han er forfatter, er også helt i orden for meg. Bare det kommer noe ut av det. Det er talentet som teller, og mulighetene og betingelsene for å kunne utvikle dette.

Ari Behn har vist at han kan hvis han vil. Nå når ringene er kommet på plass, tør vi kanskje håpe på at ord snart blir til handling, eller handling til ord igjen.

For det må jo være lov å håpe på at det er i Forfatterforeningen og ikke i Se og Hør Behn gjør sin beste figur i framtida.

ARI MØTER LESERNE: Ari Behn leser fra sin første og eneste bok, "Trist som faen", under Bok i Sentrum-dagene i Spikersuppa i Oslo i oktober. Blant tilhørerne er prinsesse Märtha Louise.