Det sovende svangerskapet

I dag åpner Morten Krogvold utstillingen «Kvinner Care» med 86 fotografier på Henie Onstad Kunstsenter. Vi presenterer her Tomm Kristiansens bidrag, «Bevis nummer én».

DET FORHOLDER SEG

nemlig slik at barnet som er unnfanget, kan gå til hvile i mors liv. Der blir underet i magen liggende i ett til to år. Så vil det begynne å vokse, og så skal ni måneder gå før hun går ut i bushen og huker seg ned med brede ben.

Andre kvinner skal holde henne, og hun skal føde sitt barn med smerte, helst en gutt. Endelig, etter to år og ni måneder. Slik er det, sier læremesteren Malik ibn Anas. Slik er læren om «det sovende embryo».

Slik er det, sier Hauwa. Hun får smale øyne, holder seg for kinnene, men hun rødmer ikke. Hun er svart. Håret er knyttet i et bånd. Kjolen teller hele regnbuen. Vi sitter under åpen himmel og spiser fisk med fingrene. Hun har ikke meget glede av sine høyhælte sko i denne sanden.

Jeg møtte Hauwa igjen dagen etterpå. Da var hun i svart. Selvsikkert skred hun ned de brede trappene foran rettsbygningen i Abuja.

- Du mente ikke det med embryoet?

- Jo, jeg mente det med «det sovende». Det står tross alt om livet.

DET FORHOLDER SEG

nemlig slik, at hennes klient Amina Lawal ble skilt. Etter en tid ble hun oppsøkt av en ny mann som ville ha henne. Så dro de til hans familie for at hun skulle bli presentert, og på veien ble hun...Eller ble hun ikke? Etter et snaut år - ok, ni måneder, da fikk hun et barn.

Hvis det er beilerens barn, skal hun dømmes til døden ved steining. Men kan det være et sovende embryo? Kan det tenkes at barnet egentlig tilhører hennes eksmann? Ja, kan fosteret ha sovet i to år?

- Hauwa, da!

- Spør meg ikke om teologi. Men dette er ikke verre enn jomfrufødselen. Så knekker vi sammen, stamper i bakken og ler. Skal hun virkelig overbevise fem dommere om dette? Det blir ikke så vanskelig. De tror jo på denne læren! Hun skal ta dem på egen banehalvdel. Hun skal stå midt i shariadomstolen med skautet rundt hodet og fortelle om to sovende år, og Amina Lawals forsinkede svangerskap.

Hun kan ikke gå dit og si at hun ikke aksepterer steining av utro kvinner. Hun må godta loven. Men hun skal slå dem, med deres egne argumenter. Hun kan sin Koran. Hauwa Ibrahim, Nigerias fremste og verdensberømte menneskerettsadvokat, skal bruke sharialoven for alt den er verdt.

DA HAUWA VAR

ti år, var Amina like gammel. De kom begge fra landet, oppe i nord. Men det er en viktig forskjell. Aminas far ser at han ikke har råd til å sende jentene på skolen. Det er viktigere at guttene kan lese enn jentene. De skal jo bare ...bli gift. Hauwas foreldre har heller ikke penger til skolegang for jentene, men de kniper på noe annet. Og der skilles deres veier. Hauwa skal gå på skolen, hun skal forstå og vite. Amina skal sitte i skyggen og gjøre kvinneting.

HAUWA BLIR

til slutt student. Hun trodde at familien ville bli stolt av henne, der hun gikk til forelesninger hos professorer. Det var ikke slik. Familien sa hun hadde sviktet dem. Hauwa var en skam for familien, der hun vanket blant mennesker som hadde snudd seg fra profeten.

Hauwa tar en fremragende eksamen. Hun er jurist, nå. Advokat! Hun kan bli dommer, forsvarer, hun kan opptre i retten. Hun er blitt noe stort.

Men det skal ikke gå lenge før advokaten med den haltende engelsken og de milde øynene skal få viktigere problemer å håndtere enn sine egne. Hun leser i avisen om Amina Lawal.

SHARIALOVENE

ble innført etter at diktatoren Sani Abacha døde. Nå skulle vi få bestemme selv, og tolv delstater i nord bestemte seg for sharialovgivningen. Unge menn rykket ut på jakt etter syndere, og Amina var det letteste offer. Hun satt på tunet med barnet på fanget. Barnets far, om vi her ser bort fra Maliks embryo, satt ved siden av. De tilstår begge sin hyrdestund i bushen, da ingen så dem. Men de har ikke tenkt gjennom det de har sagt. De visste ikke noe om sharia, de hadde aldri lest en bokstav. De ante ikke at denne tilståelsen kunne gi dem begge en dødsstraff med ei steinrøys i hodet. Han stikker. Hun blir sittende. Med barnet på fanget. Bevis nummer én. Og mannen? Kan dømmes om det finnes fire vitner. Hvor skulle de komme fra? Har noen sett hans kjønnsorgan i bevegelse?

DE DRO AMINA

for retten. De er fint kledd, mennene. Og høytidelige. Dette er nok viktig. Hva er det de sier? De snakker seg imellom på arabisk. Hun kan ikke arabisk. Så spør de henne på lokal dialekt. Etter en stund må hun reise seg. Ungen sover, hun vekker ham og holder ham på armen.

De dømmer henne til døden, ved steining.

Og der står hun. Til døden? Når skjedde det? Hvordan? Når? Hun hadde ingen forsvarer, hun hadde ingen mann ved sin side. De bare slengte henne i døden med ungen på armen. Og dette skal være den store nåde, Amina. For i shariateologien skal din synd renses, så du kan gå tørrskodd til himmelen. Dette er den gode gjerning, Amina. Du skal slette dine ugjerninger ved å graves ned til livet, få et tørkle over hodet, og så skal steinene hagle.

HAUWA DRO HJEM

, og oppsøkte Amina. Hva annet kunne hun gjøre. Nå anker hun saken, påviser saksbehandlingsfeil. Den tiltalte hadde ingen forutsetninger for å forstå rekkevidden av rettens arbeid, hun hadde ingen forsvarer. Hun hadde ingen av de fordeler shariadomstolen er pålagt å by den som skal dømmes. Nå bygger hun opp et forsvar. Hun leser Koranen, sharialoven, domsavgjørelser og internasjonal rett. Menneskerettigheter. Og verden våkner. Hele verden vet om Amina Lawal. Det kommer rare menn til hennes landsby. De har linser og svære vester. Hun har ikke så mye på hjertet. Dette er Allahs sak.

VI SATT I HUSVEGGEN

, hun og jeg, og snakket via en tolk. Syk og nedbrutt, hun venter på ny rettssak. Hun er så flott i de fargerike klærne, ansiktstrekkene er rene. Skarpe øyne. Men de ser ned.

Hun vet ikke hvordan man snakker med fremmede. Hun vil være i fred. Resignert svarte hun som en fundamentalist. Allahs vilje skje.

Hauwa tjener ikke en naira på Amina, og køen ved hennes kontor vokser. I løpet av kort tid står tretten dømte kvinner med barn på armen og trenger Hauwas frie rettshjelp. En skal dø i ei steinrøys, fem andre har fått hundre piskeslag, shariadommeres fantasi er ikke stor. Nå legger de hele sin byrde og fremtid på skuldrene til en kvinne. En kvinnelig advokat mot fem menn i en shariarett. Hauwa dro i retten med hele verdenspressen over skulderen. Der satt Amina, urørlig med det lille beviset på fanget.

Kunne hun være vennlig å reise seg? Men beviset sov, som det hadde sovet i to år før. Amina skjønte mer nå. Men hun skjønte ikke hvorfor Hauwa hele tiden drev med denne s-a-k-s-b-e-h-a-n-d-l-i-n-g-s-f-e-i-l-e-n. Og den der sovende greia.

Til slutt reiste dommerne seg, og så måtte hun også reise seg. Og nå skjønte hun hvert ord. Fri. Men hun hadde ikke så meget på hjertet til CNN. Allah er god. Allah er stor. Sharia er en god ting.

Hauwa hadde bare lyst til å kaste seg rundt halsen på hvem som helst. Men kvinner med skaut kjenner sin besøkelsestid. Festen skal komme, når ingen ser henne. Da skal hun danse med sin temmede casanova på høyhælte sko, og spise fisk med bare hendene.

Men det skal ikke Amina. Hun skal ikke annet enn å feie tunet og hente vann. Det er alt.

Teksten er gjengitt i forkortet versjon etter tillatelse fra forfatteren.

VERDENS KVINNER: Fotografen Morten Krogvold har reist over store deler av verden for å sette søkelyset på kvinners situasjon i det 21. århundre.<P>