GULLGUTT: Solodebuten til det følsomme fløtefjeset Harry Styles er stort sett sympatisk og tidvis vakker, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
GULLGUTT: Solodebuten til det følsomme fløtefjeset Harry Styles er stort sett sympatisk og tidvis vakker, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Harry Styles – «Harry Styles»

Det spørs om ikke Harry Styles er One Direction-medlemmet med den mest kunsterisk lysende fremtiden foran seg

Lyst og lengsel.

ALBUM: «I’m just trying to remember how it feels to have a heartbeat», synger Harry Styles på sin selvtitulerte solodebut.

Harry Styles

Harry Styles

4 1 6
Plateselskap:

Columbia

«Om menneskelighet var en mangelvare i musikken til One Direction, er det overraskende mye å spore av det på «Harry Styles», en stort sett sympatisk og tidvis vakker plate.»
Se alle anmeldelser

«Two Ghosts» handler åpenbart – i likhet med resten av albumet – om lyst og lengsel, men kunne kanskje like gjerne ha hett «Five Ghosts»: en låt om fem håpefulle gutter som melder seg på en sangkonkurranse og ender opp med å slites halvt i hjel av en dødskult kalt «musikkbransjen».

Til millioner med tenåringsjenters store fortvilelse, spørs det om boybandet og spetakkelet One Direction – der det følsomme fløtefjeset Harry Styles var den store fanfavoritten – noensinne kommer til å gi ut musikk igjen. Da Zayn Malik med brask og bram forlot skuta for drøye to år siden, etterlot han uopprettelige skader på skroget.

Du kunne kanskje ikke høre det på studioalbumet «Made in the A.M.» (2015) – som var like sterilisert for genuine følelser som forgjengerne – men på scenen virket de fire resterende medlemmene på hvert sitt vis utmattede, oppgitte og lut leie. Ikke nødvendigvis så mye på grunn av hverandre som av å være på jobb 24 timer i døgnet, syv dager i uka.

Om menneskelighet var en mangelvare i musikken til One Direction, er det overraskende mye å spore av det på «Harry Styles», en stort sett sympatisk og tidvis vakker plate. Nevnte «Two Ghosts» – et varmt stykke americana, med en delikat gitarsolo og det hele – er den fineste låten, men er ikke alene om å være apetittvekkende.

På den subtile psykedeliaen «Carolina» skulle man faktisk tro at den walisiske kulthelten Gruff Rhys satt bak spakene, mens den groovy arenarockeren «Woman» understreker at Styles deler mer enn bare utseendet med en ung Mick Jagger.

Den store styrken ved «Harry Styles» er likevel at denne «organiske» estetikken ikke oppleves kalkulert – som et utstudert forsøk på å distansere seg fra One Direction eller den kontemporære r&b-en som har brakt Zayn Malik til toppen av hitlistene – men snarere som uttrykk for en genuin forkjærlighet til musikken som preget den amerikanske vestkysten på 1970-tallet.

I filmskaper Cameron Crowes flotte artikkel om Harry Styles’ «new direction», kommer det frem at 23-åringen like gjerne hører på Fleetwood Mac som Shuggie Otis mens han cruiser rundt i Los Angeles, byen hvor han nå bor og hvor albumet er spilt inn – i tillegg til et luksusstudio på Jamaica – sammen med Jeff Bhasker (Kanye West, «Uptown Funk»).

Selv om «Harry Styles» er overskuddspreget, er langt fra alt like bra.

Den patosfylte og altfor lange powerballaden «Sign of the Times» – angivelig inspirert av Brexit og Black Lives Matter-bevegelsen – er det nærmeste man kommer kjøpesenterpop på albumet. Når han synger «They told me that the end is near/We gotta get away from here» til det enerverende, er enkelt å tenke: Lett for deg å si, golden boy.

Også kjøtthuerockerne «Only Angel» og uutholdelige «Kiwi» fremstår korttenkte, hvor Styles gauler om djevelske fristerinner som om likestillingskampen han åpenbart støtter aldri har funnet sted.

Når det er sagt: Det spørs jommen ikke om Harry Styles er One Direction-medlemmet med den mest kunsterisk lysende fremtiden foran seg.