Grunnlovsjubileet på Eidsvoll. Det originale dokumentet stilles ut.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Grunnlovsjubileet på Eidsvoll. Det originale dokumentet stilles ut. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Det språklige blikket

Finn-Erik Vinje svarer Eirik Holmøyvik: - Selvsagt har jeg snakket med jurister om grunnlovsspråket!

Meninger

Om Vinje bare hadde rådført seg med jurister! Dette hjertesukk kommer fra juristen Eirik Holmøyvik i et klang- og jubelintervju i Statsspråk nr. 3. Det er meg han sikter til,  og det er jeg som har forsømt meg. Det handler om Grunnloven. Intervjuet presenteres under overskriften «Det språklege blikket», hva nå det betyr. Men av sammenhengen later det til at nevnte blikk er noe han har og jeg mangler.

Den nye Grunnlovsteksten Holmøyvik er misfornøyd med den forsiktige språklige ansiktsløftning som er gjennomført i den Grunnlovstekst som  Stortinget vedtok i 6.mai 2014, og som jeg har utformet. Han foretrekker den nynorske oversettelsen. Men altså, Holmøyvik etterlyser juridisk medvirkning — og det er jo vel og vakkert. Men jeg spør: Har han fulgt med i prosessen?  

Et helt korps av forfatningskyndige er tatt med på råd. Allerede ved millennieskiftet begynte jeg systematisk å beskjeftiget meg med Grunnlovens grammatikk og språkhistorie. Gang på gang - ad nauseam - har jeg gått i bresjen for en ny, korrigert og språklig ansiktsløftet tekst og diskutert med (juridiske) skeptikere og entusiaster.

Fra første stund rådførte jeg meg med med noen av landets fremste forfatningslærde; deres navn ble tilbørlig trukket fram hver gang: Eivind Smith, Mads Andenæs, Aanund Hylland, Arne Fliflet, Trond Nordby, Inge Lorange Backer, Asbjørn Kjønstad. De innestår ikke nødvendigvis for hver bokstav i min  tekst, men de er altså rådspurt, og de har ytret sin mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til individuelle konsultasjoner ble det trommet sammen til seminarer, høringer og forelesninger. Selv løp jeg fra gruppemøte til gruppemøte i Stortinget for å drøfte helhet og detaljer med representantene.

Det kunne f.eks. dreie seg om § 100: «Ytringsfrihet bør finne sted», dvs. ?i henhold til loven?. Slik har det stått siden 1814, og ordlyden har i dag status som fyndord. Alle nordmenn med et minimum av litterær dannelse er fortrolig med frasen. Og den er alminnelig i eldre lovspråk, embetsspråk og bibelspråk. I dag bruker vi ikke «bør» på samme måte, og spørsmålet er om ordet skal beholdes..

Nynorskversjonens  «Ytringsfridom skal det vera» er et mulig alternativ, men virker den  stilistisk tilfredsstillende? I think not. Med skam å melde gjør ordlyden et platt, nærmest barnslig småsnakkende inntrykk. Predikatet «skal det vera» befinner seg i uharmonisk naboskap med sitt subjekt, dvs. den egenskaps- eller beskaffenhetsbetegnende avledningen «Ytringsfrihet».

§ 100 står i en særstilling, ordlyden har en urokket, nærmest ikonisk posisjon i folkets bevissthet. Vi kom til at ordlyden kunne bestå som tradisjonsbærer.

Av en annen art er drøftingene om  § 75 b, der det i nynorskversjonen kom til å hete: «Det høyrer Stortinget til ... å ta opp lån på rikets kreditt.»  Her har Stortinget — under det tidspress som det selvpålagte kravet om utarbeidelse av nynorsktekst forårsaket — kommet til å vedta en sakfeil. Rett og slett en feil.

Siden 1814 har det stått i § 75 b at Stortinget kan «åpne» lån. Dét er noe annet enn å «oppta/ta opp  lån», og verbet «åpne» er ikke valgt og beholdt uten grunn.  Stortinget tar nemlig slett ikke opp lån, men «åpner» for lån. I nynorskteksten setter man inn den hverdagslige frasen «Det høyrer Stortinget til å ...» og lar det for øvrig stå at man tar opp lån.

Eivind Smith, som var en av dem jeg rådspurte spesielt i sakens anledning — advarte sterkt mot «ta opp lån», som ikke kan erstatte  «åpne lån». Min versjon gjør da heller ikke det. Et slikt glosebytte  ville bryte med hele Grunnlovens systematikk (maktfordelingsprinsippet).

Ved å innføre «ta opp lån» i § 75 b  har man innlatt seg på en realitetsendring. Professor Torkel Aschehoug (1892) presiserer forskjellen: «Stortinget kan kun aabne Laan paa Rigets Credit, ikke selv optage Laanet.» Og han gjentar: «Stortinget kan ikke direkte optage Laa.» Bredo Morgenstierne (1927) hevder at Stortinget bemyndiger  Kongen i Statsraad til aa opta statslån», «men selv aa laanets optagelse i sin egen haand, kan Stortinget derimot ikke.» Har han fulgt med? 

Når Eirik Holmøyvik mener at jeg burde søkt selskap med jurister, føler jeg trang til å spørre en gang til: Har han fulgt med? Og unnskyld, har bladet Statsspråk fulgt med? Allerede i år 2000, da Stortingets presidentskap gav meg i oppdrag å utarbeide boka «Frihetens palladium» om  Grunnlovens grammatikk og språkhistorie, lanserte jeg flere utveier for en språklig ansiktsløftning.

I 2008 inviterte jeg Stortinget til å vedta en revisjon i tråd med tidligere tiltak i samme retning (1903). Jeg utarbeidet den gang en radikal og en moderat versjon. Behøver jeg å si at arbeidet ble utført i samråd med juridisk ekspertise? Grunnloven står sentralt i nasjonens bevissthet, den er et historisk-litterært dokument av høy dignitet. Den bærer på en del leksikalsk arvestoff. Stilistisk var den allerede i 1814 av  høy rang.

Teksten har vært med og formet en litterær tradisjon. Mange gamle kulturord og betegnelser for realia står i min versjon uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt justeres. Det gjøres i mange slike tilfeller altså ikke forsøk på å erstatte ord med moderne, selvforklarende alternativer. Grunnloven er et historisk dokument, og den slags skrifter fordrer iblant at leseren skaffer seg forståelse utover den innerste kjernen av dagligord.