Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det sprøeste tiåret i moderne tid

2010-tallets kunstsamtale framstår derimot mer alvorlig og behersket.

ET BARN AV 2010-TALLET: Frida Orupabos gjennombrudd på den internasjonale kunstscenen, via Instagram, er en av de mest oppsiktsvekkende fortellingene i norsk kunst fra det seine 2010-tallet. Her fra hennes utstilling på Kunstnernes Hus denne våren. Foto: Vegard Kleven
ET BARN AV 2010-TALLET: Frida Orupabos gjennombrudd på den internasjonale kunstscenen, via Instagram, er en av de mest oppsiktsvekkende fortellingene i norsk kunst fra det seine 2010-tallet. Her fra hennes utstilling på Kunstnernes Hus denne våren. Foto: Vegard Kleven Vis mer

Fra Trump og terror på hjemmebane til #MeToo og Tinder: 2010-tallet har vært temmelig kaotisk, og omveltende på måter vi fremdeles strever med å se rekkevidden av. Men hvordan var det i kunsten? Litt tidlig å si, kanskje – det er kunsthistorisk risikosport å definere en tidsånd man selv er del av, eller et tiår vi fremdeles står planta i med i alle fall ett bein. Det er heller ingen tydelig hendelse eller et overgripende fenomen som akkurat nå skulle kunne avslutte tiåret og skyve oss inn i den neste tid, slik for eksempel 11. september 2001 for mange, både politisk og kulturelt, ble den definitive avslutningen på 1990-årene. Et tiår som idé eller tidsånd starter som kjent gjerne før, og slutter gjerne etter, datoen som markerer start og slutt i kalenderen.

Trangen til å se historien i lys av årstallene den så vilkårlig er delt inn i, er likevel ustoppelig, og antakeligvis også nyttig. Det gir oss i det minste noen ideer om referansepunkter og merkesteiner i utviklingen mot det som er tilstanden for kunsten og verdenen av i dag. Her er vår forsøksvise oppsummering av de mest minneverdige begrepene, teoriene og trendene siden året 2010 – og den starter med nødvendighet i tiåret før.

AVKOLONISERING: Office for Contemporary Art har preget norsk kunstliv. I overgangen fra 2000- til 2010-tallet var virksomheten utpreget konseptualistisk, mens kontoret de siste åra har arbeidet for avkolonisering av samtidskunsten. Bildet er fra utstillingen «La elva leve» i 2018. Foto: Arve Rød
AVKOLONISERING: Office for Contemporary Art har preget norsk kunstliv. I overgangen fra 2000- til 2010-tallet var virksomheten utpreget konseptualistisk, mens kontoret de siste åra har arbeidet for avkolonisering av samtidskunsten. Bildet er fra utstillingen «La elva leve» i 2018. Foto: Arve Rød Vis mer

På 2000-tallet var «nykonseptualisme» og «internasjonalisering» to av fyndordene i den lokale kunstsamtalen – det ene en kunstform, eller stil, det andre en ideologi og kunstpolitisk strategi. Overskriftene i begynnelsen av tiåret ellers var biennale-boom, postkolonialisme, og en virkelighetsnær estetikk i kjølvannet etter den store Documenta-utstillingen i Kassel i 2002, som var preget av dokumentariske videoarbeider og tredje verden-perspektiver. Ikke så underlig kanskje, med tanke på at de globale realitetene ble umulig å ikke forholde seg til etter 11. september-terroren. Dessuten hadde den gryende identitetspolitikken gjort sitt inntog i kunstverdenen allerede i 1990-åra. 1993-utgaven av Whitney-biennalen blir sagt å markere et tidsskille, som riktignok først har gjort seg gjeldende for alvor i tiåret vi nå straks er ute av, med sitt perspektiv på etnisitets- og kjønnsproblematikk.

På 2000-tallet var etableringen av Office for Contemporary Art (OCA) i 2001 og det kommersielle galleri Standard i 2005 med på å legge grunnen for en internasjonalisering og profesjonalisering av det norske kunstlivet. Utstillingsvirksomheten var begge steder preget av en konseptuell kunst med referanser i særlig amerikansk kunst fra 1970- og 80-åra, og strategier ble lagt for å få norske kunstnere som deltakere på en større internasjonal scene.

Fra nykonseptualisme til nymaterialisme, kunne ett slagord for 2010-tallet være. Et sted må man begynne å nøste, og for meg er dette det kanskje mest betegnende, og ikke minst overraskende – de to tingene har en tendens til å høre sammen – ved tiåret som har gått. Man kunne kanskje også legge til den romantiske bølgen som ble et sterkt gravitasjonspunkt i norsk kunst i løpet av 2000-tallet. Den var antiteoretisk, dyrket håndverket i kunst, og målbar «bildets forførelseskraft» som det het i en utstillingstekst. Den opplevdes som en reaksjon mot den mer diskursive kontekstkunsten og institusjonskritikken, som sammen med den såkalte nykonseptualismen – med den unge galleri Standard-trioen Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson og Marius Engh i spissen – var dominerende på den tidas kunstscene.

ABSTRAKSJON: Nymodernisme er ett av mange begreper som har blitt brukt om deler av 2010-tallets kunst. Her i form av Jorunn Hancke Øgstads abstrakte malerier. Foto: Arve Rød
ABSTRAKSJON: Nymodernisme er ett av mange begreper som har blitt brukt om deler av 2010-tallets kunst. Her i form av Jorunn Hancke Øgstads abstrakte malerier. Foto: Arve Rød Vis mer

Den romantiske forståelsen av kunst og kunstnerrollen er fremdeles en kraft å regne med. Kunstnere som skulptøren og maleren Steinar Haga Kristensen, tegneren Sverre Malling og performancekunstneren Monica Winther er representanter for tre ulike varianter av en romantisk tilnærming, der en nær kontakt med materialene og tilvirkingsprosessene skiller dem fra mange av konsept- og kontekstkunstnernes mer «administrative» fremgangsmåte, der håndens avtrykk spiller liten rolle.

Med den såkalte nymaterialismen kan man kanskje påstå at disse to holdningene overlapper. Materialitet og håndverk møter idé og teori, og tidligere lavstatus-uttrykk som tekstil og keramikk er nå blant det heiteste man kan bedrive i samtidskunsten. Objektet, gjenstandene i verden – både de naturlige og menneskeskapte – har blitt gjenstand, bokstavelig talt, for filosofisk refleksjon blant de tenkende hoder i form av teoriretninger som objektorientert ontologi og spekulativ realisme. Både kunsten og tenkningen på 2010-tallet søker å synliggjøre en ny verden, der økobevissthet og taktile materialer peker mot en intimitet mellom menneskelig bevissthet og ting, og en virkelighetsforståelse der mennesket ikke lenger er begivenhetenes sentrum.

Spurte man en hvilken som helst opplyst kunstinsider sånn omtrent midt på 2010-tallet om hva som er de gjeldende begrepene å slå om seg med akkurat nå, vil trolig de over nevnte objektteoriene, sammen med andre ordkonstruksjoner som «posthuman», antropocen (altså den menneskeskapte tidsepoke), «postinternett» og kanskje også neomodernisme, komme ganske kjapt. De første peker mot det dystopiske scenariet som vel også er et kjennemerke på vår tid: at naturen er i ferd med å vende seg mot oss, at den menneskelige eksistens er utsatt på måter vi ikke før har opplevd, og som vi ikke aner omfanget av.

De siste to handler mer om kunstneriske prosesser og uttrykk, og er kanskje også mer optimistiske. Oppblomstringen av abstrakt maleri på 2010-tallet, blant annet båret fram av mange kvinnelige kunstnere – Jorunn Hancke Øgstad, Ragna Bley og Marianne Hurum er noen navn blant ganske mange man kan trekke fram – er kanskje det mest tydelige eksemplet på nymodernismen i norsk kunst. Men der modernismens abstraksjon gjerne var en visuell refleks av indre og åndelige impulser, er dagens abstrakte maleri mer knyttet til ytre størrelser, som naturlige prosesser hos Bley, eller skjermkultur hos Hancke Øgstad.

At dette maleriet også har vist seg spesielt godt tilpasset sirkulasjon via sosiale medier, har også blitt gjenstand for kritikk. Flere er det nok som vil huske nidordene zombie-formalisme og «crapstraction» som dukket opp i 2014: masseprodusert abstrakt kunst laget etter gammel formel, formidlet på Instagram og kommersielt hyper-omsettelig.

At den digitale sirkulasjonen også åpner for det spektakulært uventede, fikk vi et eksempel på da Frida Orupabo, sosialarbeider fra Sarpsborg og kunstner på si, ble plukket opp via Instagram-kontoen sin for et par år siden. Nå står hun på kunstnerlista til det verdenskjente New York-galleriet Gavin Brown’s Enterprise, etter å ha vært plukket ut til hovedutstillingen på dette årets Veneziabiennale – en eventyrlig historie som også vil stå som et referansepunkt for 2010-tallet.

TEKSTILETS TILBAKEKOMST: På 2010-tallet ble håndverk og materielle prosesser igjen gjengs vare i samtidskunsten. Aurora Passero er en av mange kunstnere som vier seg til vev og tekstile uttrykk. Foto: Galleri Haaken
TEKSTILETS TILBAKEKOMST: På 2010-tallet ble håndverk og materielle prosesser igjen gjengs vare i samtidskunsten. Aurora Passero er en av mange kunstnere som vier seg til vev og tekstile uttrykk. Foto: Galleri Haaken Vis mer