«Det er ikke første gangen  den lille avmagrede, gamle damen snakker om selvmord. Hun mener det. Og jeg forstår henne.»
«Det er ikke første gangen den lille avmagrede, gamle damen snakker om selvmord. Hun mener det. Og jeg forstår henne.»Vis mer

Det står dårlig til med eldreomsorgen i velferds-Norge

- Dette er ikke noe liv, det er ikke mer.

Meninger

«Få meg ut herfra. Jeg holder ikke ut ikke flere dager. Hadde jeg klart det, skulle jeg hoppet ut av vinduet. Eller drept meg med en kniv. Hvis jeg kunne fått tak i en».

Det er ikke første gangen den lille avmagrede, gamle damen snakker om selvmord. Hun mener det. Og jeg forstår henne.

«Jeg har ingen å snakke med. Derfor mister jeg ord. Hører du at jeg har begynt å stamme?»

Melodramatisk? Nei. Dette er hennes liv. Eller mangel på det.

Selvfølgelig ser jeg at hun skranter. Ikke bare psykisk. Uten fysisk trening er hun blitt svært redusert de seks måneder siden hun ble plassert på sykehjemmets avdeling for demente. Mot sin vilje. Vergen bestemte .

Hun har mistet retten til sitt eget liv. «Jeg er fratatt alt», sier hun. Kan ikke bestemme noe selv. «Jeg vet at jeg glemmer og roter. Men jeg er ikke senil. Du kan skrive på kultursidene dine hvordan det er å bli gammel».

Hun er ikke klar hele tiden. Hun er også rammet av demens. Men hun er ennå ikke helt borte. Hun stiller relevante spørsmål om sitt eget liv og situasjon. Hun forstår at hun er sperret inne. Hennes store angst er at hun må være der til hun dør. Fortvilet over at hun ikke lenger klarer å gå. Hun kommer seg ikke ut i frisk luft. Hadde hun vært en hund ville damen hatt krav på tre lufteturer hver dag. I stedet råtner hun på rot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem ville ikke det? Når synet hindrer en i å lese og se fjernsyn. Når hørselen er for dårlig til å lytte til radio. Når det ikke er noen å snakke med. Og man ikke får noen fysisk trening, fordi man faller utenfor gruppetrening. Så ille er det i dag. Hvis ikke hodet følger med, får du heller ikke rehabilitering.

Nei, jeg klandrer ikke pleiepersonalet. De er ikke gitt ressurser til individuell omsorg. De løper i gangene, de løfter tungt, de serverer og skifter bleier. En tissetrengt blir en ekstra belastning fordi hun må løftes i heis for å komme fra rullestol til toalett. Er det en menneskerett å få tisse når du skal? Ikke nødvendigvis. En pleier som har tid, der og da, er ingen selvfølgelighet. Våt bleie er alternativet.

Tid til å prate? Tid til en ørliten treningstur? Det kan du ikke vente deg på et sykehjem i dagens velferd-Norge.

Jeg har sett eldreomsorg på nært hold i 15 år, jeg har vært gjennom hjemmesykepleie og diverse institusjoner. Jeg er både blitt uglesett og forstått når jeg pågående har krevd på vegne av mine gamle. Jeg har jaget daværende statsminister Jens Stoltenberg ut på kveldsvakt med hjemmesykepleien. Skrevet artikler for å vekke sovende, ignorante, løftebrytende politikere. Mens omsorgen er blitt forverret.

«Dette er ikke noe liv. Det er ikke mer», sier den gamle damen min. Akkompagnert av «Du ska få en dag i mårå» i dagligstuen. Det er det de skal.