Det står til Liv

- Det er gøy å ha kommet så langt i livet. Det er nå jeg kan begynne å tenke for alvor, sier Liv Køltzow (57). Ut av slikt kommer en roman.

Vi blir ikke bombardert av Liv Køltzow. Vi blir ikke det. For første gang på fem år gir hun ut en roman - den sjette i et forfatterskap som strekker seg over 32 år. I «Det avbrutte bildet» møter leseren forfatteren Hanna, maleren Stig og deres uavbrutte forsøk på å få fatt i virkeligheten.

Tvillingsjel?

Muligens en noe brå gjengivelse av en 250 siders roman. Men kjennere av Liv Køltzows diktning vil kunne kjenne igjen hennes gjennomgripende skildringer av mennesker som ikke stoler på sine egne krefter, og som maler rommet mellom ensomhet og intimitet med bøtter av tvil. De som ikke kjenner forfatterskapet, har kanskje noen lærerike timer foran seg.

For oss som ikke kjenner Liv Køltzow personlig, dukker tanken opp under lesingen av «Det avbrutte bildet»: «Er det sånn Liv Køltzow er også - som Hanna?»

- Nei, ikke helt, sier hun og smiler.

- Det er sånn Liv Køltzow skriver. Jeg velger å tro at jeg ikke er helt som personene i bøkene mine. Men det er klart at det er veldig mye av meg selv i denne boka. Nervøsiteten og rastløsheten. Letingen og ventingen. Hanna har store pretensjoner. Hun vil det umulige når det er teknisk umulig. For henne blir virkeligheten stadig stående som en ubestemmelig strøm i tilværelsen. Slik er det vel for mange mennesker?

Ingen alder

Køltzow henter næring til skrivingen i nettopp denne strømmen.

- Så snart du skal begynne å forklare hvorfor du rotet bort nøklene i går, hvorfor du rotet det til, at alt ble skeivt: det er da du har en fortelling. De fleste profesjonelle fortellingene i dag har en naiv tro på at de forteller alt i en historie. Men sannheten er at de som oftest er utilstrekkelige. Det er ingenting mellom linjene. Jeg blir gal av folk som er så altfor sikre på seg selv, og som kommer med sikre teser om alt mulig. Mesteparten av det jeg kommer borti, beskriver jeg fra minst fem ulike ståsteder.

- Den diktende delen av oss er stort sett misrøktet og vanskjøttet. Men se hva den kan oppnå om den får en mulighet! Tenk på hvordan vi drømmer om natta. Å skrive er å lokke på den indre motstanden. Tvinge ned det billige selvforsvaret du ikke kan holde oppe, om du ønsker å skrive ordentlig.

Ei dame på 57 år begynner å skjønne litt, har Liv Køltzow skjønt.

- Det er gøy å ha kommet så langt. Nå vet jeg mer om hva mennesker står for, og kan begynne å samle alle erfaringene gjennom livet. I en slik alder er man ikke lenger..., jeg bør vel ikke si fullt så nevrotisk - men kanskje ikke så urolig lenger. Nå har jeg begynt å tenke for alvor. Jeg gleder meg til fortsettelsen.