SØRGET FOR CINEMATEKET:  Arild Grande (Ap)
SØRGET FOR CINEMATEKET: Arild Grande (Ap)Vis mer

Det staten ikke blir kvitt

De som er opptatt av filmarven, kan slappe av.

Meninger

En gledelig nyhet fra Stortingets filmforlik er at Cinemateket forblir i statlig varetekt. Forslaget om må sette ut driften av Cinemateket, som står for bevaring og formidling av norsk og internasjonal filmarv, var et av de lite gjennomtenkte punktene i regjeringens filmmelding. Cinemateket har et stort, jevnt og løpende ansvar, som ikke bør være prisgitt markedsmessige svingninger. Enten det blir filminstituttet eller Nasjonalbiblioteket som til sist får hendene på roret, gjør forliket at de som er opptatt at det skal være mulig å sette seg inn i filmarven, kan slappe av.

Det kan ikke den delen av filmbransjen som har sett inntektene sine stupe som følge av at filmpublikummet som forblir i sofaen, nå som regel velger å strømme en film fremfor å kjøpe dvd?en. Strømming kaster mye mindre av seg økonomisk for bransjen. Arbeidsutvalget som skulle vurdere nye finansieringsformer og som i går leverte sine konklusjoner til kulturdepartementet, har ingen åpenbare forslag som vil
kunne komme problemet til livs.

Arbeidsutvalget peker med rette på at det er problematisk at norske filmer har en rekke såkalt «sorte dager», der de verken er tilgjengelig på kino eller gjennom strømmetjenestene, og vil gjøre systemet smidigere for å motvirke at publikum i de periodene tyr til piratsider. Det bør gjøres. Publikum foretrekker ofte lovlige løsninger fremfor ulovlige, men forventer umiddelbar tilgjengelighet, og strømmetjenestene må kunne levere like godt som pirattjenestene for å kunne konkurrere med dem.

Men forslagene om å avgiftsbelegge strømme-selskapene, som har vært luftet flere ganger, kan vise seg krevende å sette ut i livet. Tanken om at alle ledd som profiterer på film fremdeles skal gi noe tilbake til produksjonsleddet, er god. Men de tyngste aktørene, Netflix og HBO Nordic, er internasjonalt basert og vanskelig å styre med norske stortingsvedtak. Det uavklarte i situasjonen er særlig belastende for de kunstnerisk ambisiøse filmene. De trekker mindre flokker til kinosalen enn de store publikumsfrieriene, noe som er desto mer kritisk for dem når inntektene fra dvd-salg har så godt som falt bort. Frem til en bedre løsning øynes, har de offentlige institusjonene et desto større ansvar enn før for å hegne om finansieringen av smalere norsk film. Fra et ideologisk perspektiv ville nok den sittende regjeringen ønsket seg en annen modell, men foreløpig er det ingen god sådan i sikte.