UTEN FAST PLASS: Det nye Regjeringskvartalet er tegnet med åpne kontorløsninger, hvor byråkratene ikke vil ha faste arbeidsplasser. Illustrasjon: Team Urbis for Statsbygg
UTEN FAST PLASS: Det nye Regjeringskvartalet er tegnet med åpne kontorløsninger, hvor byråkratene ikke vil ha faste arbeidsplasser. Illustrasjon: Team Urbis for StatsbyggVis mer

Åpne landskap:

Det stedløse menneske

Hvor mye tåler vi av oppbrudd, endring, omstilling, utskifting – bort fra det partikulære, bort fra steder og relasjoner.

Meninger

Til Klassekampen for en stund tilbake kunne kommunikasjonssjef i Statsbygg, Hege Njaa Aschim, fortell at «jobben er ikke et hjem». Foranledningen er en annonsering av at det nye Nasjonalmuseet vil bli organisert på samme måte når det gjelder kontorplasser som tidligere er gjennomført eller planlagt ved andre statlige institusjoner, eksempelvis i det nye Regjeringskvartalet – men også ved NTNU.

Det tales i fortid om «cellekontorer», og faste arbeidsplasser er en saga blott. Hver kontorpult deles av mange («free seating»), den skal etterlates ryddig («clean desk»), og personlig portefølje (bøker, papirer) er uønsket.

Fordelene ved dette hevdes å være lavere kostnader, mer samhandling og større trivsel. Men gevinstene betviles av mange, og de ansatte protesterer. Det kompenseres for kaotiske omgivelser ved bruk av hørselsvern, tapetserte glassvegger og telefonmøter på do. Jeg har til gode å møte en entusiast i møte med de nye ordningene. Noe må skrives på kontoen omstilling, men det er ikke fullt så enkelt.

Mye av kritikken er objektivt begrunnet og godt belagt – også på premissene som er lagt til grunn for omleggingen: Lavere kostnader spises opp av lavere effektivitet, samhandlingen svekkes av flyktige relasjoner, og de ansatte mistrives. Men det stikker dypere, og hele vår oppfatning av mennesket i tid og rom står på spill. Hva er prisen å betale for å bli tvunget ut av rammer og strukturer vi er innvevde i?

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 1980-tallet fikk vi de åpne skolene, forløperen til baseskolene på 2000-tallet, nå med barnehagene på slep. Gjennom noen år hadde jeg nær kontakt med en av disse skolene, med ansvar for et forsøksarbeid som handlet om å bygge fellesskap, samhandling og «sosialt ansvar», premisser som også legges til grunn for de nye kontorlandskapene. Undervisningen skjedde i skiftende grupper (med 60, 30, 20 eller 15 elever i hver).

Spørsmålet var hvor den primære tilhørigheten lå, den som skulle definere det tetteste fellesskapet og den næreste samhandlingen. Skolen ønsket å legge den til 20-gruppene, der også klassestyreransvaret var plassert. Så viste det seg at hver av disse gruppene hadde felles undervisning i bare tre timer hver uke. Dermed brøt de store målene sammen; alle skjønte konflikten mellom abstrakte idealer og konkrete rammefaktorer.

Et av argumentene bak åpne skoler og dagens baseskoler er at elevene skal ha anledning til å oppleve ulike relasjoner og ikke skal være «bundet» av faste grupper. Prisen betales over en annen konto, der tapet av de faste relasjonene betyr at grunnlaget for ansvar og forpliktelse forvitrer. Begreper som definerer fellesskapet (skoleklasse, klassefest, klassetur, klassebilde) forsvinner, og stedet for tilhørighet (klasserommet) viskes ut.

Dette skjer under en skoleforståelse der barn som mestrer utfordringer, tar initiativ, tilpasser seg nye grupper og etablerer nye relasjoner, blir premiert. Den som ikke makter dette, faller utenfor. Men ingen vil vise at man ikke lever opp til forventningene, og det skal mye til for å ytre misnøye. Dette er til forveksling likt situasjonen for arbeidstakere i dagens kontorlandskaper.

I biologiens verden snakker vi om habitat. Nylig skrev filosofen Arne Johan Vetlesen i Klassekampen om «Pingvinen som måtte snu». Fuglene vender tilbake til sine gamle steder for å oppdage at de ikke lenger fins, men er tatt i bruk som badestrender eller omgjort til industriområder. Kan de da ikke bare finne seg et nytt habitat?

Nei, på dette punktet er biologien konservativ. Pingvinene har sine hjem, som er overlevert fra generasjon til generasjon, og som binder deres erfaringer sammen. Tanken om at det bare er mennesker som utvikler partikulære relasjoner – det vil si til bestemte steder og bestemte artsfeller – ser ikke ut til å holde. Snarere minner biologien oss om at det fins grenser for tilpasning og dermed utskiftning av steder og personer.

Men er ikke modernitetens historie en fortelling om at mennesket har kvittet seg med sin stedbundethet, om mennesker som har brutt opp fra sine steder og sine nærmeste, forlatt bygd og by, gitt avkall på fedreland og kulturelle røtter? Ikke bare har de slått seg ned andre steder og lært seg nye språk, moderne mennesker er ikke bundet av steder og relasjoner, men reiser, kommuniserer og finner seg til rette i hele verden. Også i verdier og kulturuttrykk søker vi det universelle, det partikulære er avleggs. Eller?

Tidlig beskrev sosiologene oppbruddets pris. For med oppbruddet kom gamle verdier i drift og følelsene i villrede. Durkheim pekte på økningen av selvmord i kulturer under rask endring, Tönnies framhevet betydningen av gemeinschaft – det tette, stabile fellesskap med felles språk, kultur og historie. I sin bok Nostalgia forteller Karin Johannisson om hvordan soldatene på 1800-tallet ble alvorlig syke av hjemlengsel.

Etter det moderne gjennombruddet i forrige århundre – da mobiliteten tok av i enhver forstand – hører vi mindre om slike lidelser, snarere er vi vitne til nye idealer om omstilling og tilpasning, kulturmangfold og globalisering. Dette er sider ved det som er blitt kalt det flytende moderne, toneangivende kulturtrekk i siste del av 1900-tallet.

Men så har reaksjonen kommet – på godt og vondt. De siste par tiårene har nasjonalismen vokst seg sterkere, kulturarven fått fornyet respekt og identitetspolitikken blomstret. Flyktningstrømmene stanses, og grensene voktes. Nå settes til og med frihandelen under debatt, egen produksjon beskyttes, og det er kortreist mat som gjelder. Revirene gjeninntas.

Hva har dette med kontorlandskapene å gjøre? Spørsmålet som lurer bak, er dette: Hvor mye tåler vi av oppbrudd, endring, omstilling, utskifting – bort fra det partikulære, bort fra steder og relasjoner? Men også: Hvem gjelder det? For det er noen som har større interesse av denne mobiliteten – og identifiserer seg mer med de nye ideene – enn andre, og det er noen som finner seg mindre til rette i en omskiftelig verden.

Vi aner et større tema – avstanden mellom vinnere og tapere, konflikten mellom elitene som bestemmer og mennesker som har nok med å tilpasse seg. Gapene kommer til uttrykk på alle nivåer – og altså helt ned til den fysiske organiseringen av arbeid og skole. Endring og omstilling kan skje på bedre vis enn det vi nå er vitne til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook