TERRORMÅL: Lara Rashid (t.v) og Jens Stoltenberg under 22. juli-senterets seksårsmarkering i gamle kantina på Høyblokka i Oslo fredag kveld. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
TERRORMÅL: Lara Rashid (t.v) og Jens Stoltenberg under 22. juli-senterets seksårsmarkering i gamle kantina på Høyblokka i Oslo fredag kveld. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Seks år siden 22. juli 2011

Det sterke ønsket om å stå sammen mot ekstremisme, har hatt sin pris

Dagbladet mener: Politiske ledere har et særlig ansvar for tonen i den offentlige debatten

Meninger

Etter seks år er den offisielle markeringen av terroranslaget 22. Juli 2011 blitt tonet ned. Statsminister Erna Solberg skal delta på arrangementer i regjeringskvartalet og på Utøya, i likhet med hennes forgjenger Jens Stoltenberg, men i form og innhold bærer markeringene preg av at hendelsen har kommet mer på avstand. Slik må det være. Ikke minst oppfordret mange kloke ledere i de sjokkladete julidagene at vi ikke måtte la anslaget forbli et nasjonalt traume.

Det har ikke vært lett. I åra som har gått har vi sett tegn til at det sterke ønsket om å stå sammen mot ekstremisme, har hatt en pris. Det skandaløse fraværet av et offisielt minnesmerke er på ett vis resultat av at den politiske ledelsen har vært redde for å støte noen i prosessen. Alle stemmer skulle være like mye verd, alle hensyn like gyldige. Det har grenset til historieomskriving. Terroranslaget rammet Norge som nasjon gjennom angrepet på regjeringskvartalet, men målet var i første rekke Arbeiderpartiet og partiets ungdom. Det var et politisk angrep.

Mangelen på oppgjør med terroristens politiske tankegods, er en mulig forklaring på at konspirative og høyreekstreme ideer som ledet til et av tidenes massemord i fredstid, har blitt bortimot vanlig i norske sosiale medier. Holdninger som sjokkerte oss i manifestet for seks år sida, forfektes stadig oftere i åpne fora under dekke av innvandringskritikk.

Politisk ekstremisme, om den kler seg i brunt eller svart, har vist seg å ha en særlig tiltrekning på ungdom som av ulike grunner faller utenfor. Den hatske og splittende retorikken som nå er blitt gjengs tone i mange kommentarfelt, er det bare ekstremister på begge sider som tjener på. I de seinere par åra har vi sett fremgangsrike populister i USA og Europa som skamløst fyrer opp under reelle og innbilte motsetninger. Det er grunn til å frykte at det også vil skje i høstens stortingsvalg.

Det mangler ikke på advarsler og sterke ord på en dag som denne. Det er i det daglige jobben må gjøres, og politiske ledere har et særlig ansvar for å si fra, enten det er til politiske venner eller konkurrenter. Selv om 22. juli beklageligvis ennå ikke har fått sitt minnesmerke, kan dagen minnes hele året ved høyt og tydelig å stå opp for de verdier som var under angrep.