HØRING:  Jens Stoltenberg møter som den flørste sittende statsminister for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 22.Juli-høringen.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HØRING: Jens Stoltenberg møter som den flørste sittende statsminister for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 22.Juli-høringen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Det store ansvaret

Noen må ta ansvar for at 22. juli ikke skal endre det norske samfunnet.

Hva betyr det å ta ansvar? I fem høringer om 22. juli har kontrollkomiteen balet med et av livets store spørsmål uten å lande på ett svar. De er ikke akkurat filosofer noen av dem, men politikk kan de.
Da statsminister Jens Stoltenberg forklarte hvorfor han blir sittende når han erkjenner at det øverste ansvaret er hans, ble det for mye for komitéleder Anders Anundsen.
Han mente Stoltenberg kom med en nydefinering av begrepet og spurte retorisk: Hvorfor setter du dine egne interesser foran nasjonens?
Anundsen presiserte seinere at den ufine påstanden måtte ses i lys av det parlamentariske system vi har i Norge. Han har rett i at ord som ansvar og beklager har en annen betydning fra Stortingets talerstol enn i dagligtalen, men i en høring påpekte Stoltenberg bare det selvfølgelige.
Det øverste ansvaret for regjeringens arbeid er hans.

Denne forvirringen
preger debatten om ansvar, både i det politiske miljøet og blant velgerne. Det er ikke rart. I over et år og nå i fem dagers åpen høring i Stortinget, har ansvar vært det helt sentrale temaet.
Både pårørende, overlevende og kommentatorer har lenge før rapporten felte sin knusende dom, uttrykt misnøye med at de mange feilene den dagen tilsynelatende ikke har fått konsekvenser.
Politi- og justistopper gikk av en etter en uten å ville si at det var fordi de tok ansvar. Snarere er det skapt inntrykk av at de er syndebukker for en gjennomgripende systemsvikt. At de gjorde så godt de kunne under de rådende omstendigheter.
Både avgåtte og nåværende ledere har beklaget og innrømmet at de hadde det formelle ansvar, seinest Knut Storberget i går, men ingen har sagt rett ut:
Jeg tar ansvar og derfor går jeg av.
Det er det mange venter på. Å ta ansvar må ha synlige konsekvenser. Et offer. Hadde Storberget sagt at han som ansvarlig for politiet de siste seks åra før 22. juli, måtte gå av, ikke på grunn av familien, men fordi han følte det var det rette, ville det trolig lettet på trykket.
Men han ville ikke si det.

Jeg tenker på den
japanske tradisjonen, som er oss fremmed, hvor ledere står fram offentlig, bøyer nakken og ber om unnskyldning. Noen krever en tilsvarende botsgang etter 22. juli.
Grunnen til at vi ikke får den, er ikke mangel på ansvar. Tvert om er ansvarsdeling en norsk tradisjon, rundt om i bedrifter, forvaltningen og regjeringen. Vi liker flate organisasjoner og desentralisering, misliker toppstyring og sentralmakt.
Det er ikke sedvane, men også felt ned i norsk rett, dels i selve grunnloven, og vedtatt av Stortinget. Lovgiverne er enig i at ansvaret bør plasseres nærmest beslutningen.
I gårsdagens høring kom både Anundsen og Per-Kristian Foss med den samme påstanden; at der mange har ansvar, har ingen ansvar.
Det vet vi fra hverdagslivet er usant, men det er heller ikke riktig i forvaltningen. Skal man ta dem på ordet, ville samfunnet stått stille i påvente av at en statsråd eller statsminister bestemte.
Selvfølgelig skal mange ha og ta ansvar. Når Gjørv-rapporten beskriver ansvarspulverisering, peker den på at ansvaret var uklart eller ledere som ikke tok det ansvaret de var pålagt, ikke at det var delt over for mange ledd.

I fem dager har
toppbyråkrater fortalt om demokratiets irrganger, og folk sukker gjenkjennende, men selv er jeg vel så bekymret for at utfallet av 22. juli er at vi går bort fra den modellen og tillater overstyring.
Debatten om Grubbegata er symptomatisk for en slik stemningsbølge. Med ett er alle for at statsministeren skal kunne stenge en gate i Oslo sentrum uten å gå veien om reguleringsplaner. Den mest direkte anklagen mot Stoltenberg fra komiteen er at han ikke skar gjennom demokratiet og brukte rå makt.
Det sa han i går at han heretter skal gjøre. Det er ikke nødvendigvis et framskritt for sikkerheten, men et sikkert skritt mot unntakslover og maktbruk.
Det er tvilsomt om opposisjonen ender med å reise mistillit, selv om den stadig antyder det. Det er utvilsomt at høringen dels har vært et politisk spill fra begge sider.

Men i spørsmålet om
ansvar, er begge sider på ville veier. Å ta ansvar er ikke bare å styrke beredskapen. Det er å sørge for at 22. juli ikke ender med å spore det norske samfunnet bort fra de verdiene som ble angrepet.