Det store bedrageriet

Ebbe Ording er den første som forsøker å grave seg helt til bunns i Gardermo-skandalen. Hans bok er en sterk og sviende anklage mot vårt politiske system og dem som utnytter det, skriver Thomas Chr. Wyller.

Norges største landbaserte utbyggingsprosjekt vakler. Ikke selve Gardermoen flyplass: Den er kommet for å bli. Ikke bare dens milliardunderskudd og tunnellekkasjer, tapte værrapporter og sviktende informasjon. Men den samlede beslutningsprosess frem til det endelige stedsvalg i 1992, sluttproduktet av en saksgang uten sidestykke i norsk politisk historie.

Gravearbeid

Oppsøkende journalistikk - dyktig nok! - fulgt av Stortingets høringer - ikke inkvisitorisk nok! - er bare sporadisk i berøring med de dypere lag. Der befinner seg en materie så kompleks og så vanskelig tilgjengelig at spesialredskap er påkrevd.

Nå foreligger det første forsøk på å komme til bunns. NRKs Ebbe Ording har lenge gravd iherdig, ikke minst gjennom en serie store TV-reportasjer. I sin bok har han samlet omfattende saksinnsikt, kombinert løsrevne fakta til et sammenfattet mønster, lansert bakenforliggende forklaringer på ytre hendelser. Samlet får han frem et bilde av dramatisk tyngde og med skremmende perspektiver. Analysen er fascinerende. Deler av den er også utvilsomt holdbar. Men noe gjør man trolig klokt i å ta med en klype salt. Inntil videre.

Holdt for narr

Ording følger saksgangen i dens mange og underlige etapper.

Han har et gjennomgangstema: valget av Gardermoen - og senere av OL på Lillehammer! - representerer et storstilt forsøk på å bygge ut det indre østlandsområdet. Bak det hele stod ikke bare lett gjenkjennelige regionale og lokale interesser. Tunge økonomiske og næringspolitiske aktører gjorde seg gjeldende, med basis i internasjonale konserner særlig innen teleindustrien. De kjempet frem sitt førstevalg, mot Forsvarets motstand, mot flyselskapenes motstand, allierte seg med politiske og ikke minst administrative maktsentra med front mot andre politiske krefter som ønsket andre løsninger, i Hobøl eller på Hurum. Han går langt: Allerede i første halvdel av 80-årene foreligger pakkeløsningen: en konsentrert utbygging av sivile og militære telekommunikasjoner basert på kontrakter med Standard Telefon- og Kabel, forberedelser til utbygging av Gardermoen og planer om et OL på Lillehammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne kartlegging av aktører og interesser er viktig, men ikke det viktigste i Ordings drama. Interessekamp kan - selv i et demokrati! - være høyst legitim. Det er metodene som skaper en atmosfære av illegitimitet, dels illegalitet: misbruk og tilbakehold av informasjon, direkte desinformasjon, uetterretteligheter, fullstendig fravær av respekt for demokratiske fremgangsmåter. På den tolkning bygger Ording sin påstand:

Det norske folk er blitt holdt for narr. Ikke primært ved at flyplassen er dårlig eller for dyr. Men fordi den ble til gjennom et bevisst og lenge planlagt nasjonalt bedrageri.

Ikke feilfri

Boken blir dermed en sviende anklage: mot et system og mot dem som utnyttet det. Og man spør seg uvegerlig: Var det så ille? Eller står vi her foran en konspirasjonsteoretiker som lar seg forlede av en lang serie løse fakta til å se et sammenhengende mønster? Som lar seg friste av en konstruktiv fantasi? Og som også mer enn antyder at ingeniør Jan Wiborg - som satt med sensitiv informasjon - ble tatt av dage da han ble for farlig?

Det er vanskelig å ta stilling. Ordings metode er langt fra feilfri; kildedekningen er minimal, henvisningene få. Iblant gir han seg selv svært så frie tøyler, som f.eks. når han trekker inn hele Bilderberg-miljøet som forklaringsfaktor. Men hans slutninger er ikke bare fantasirike. Det lukter av saken. Og det lukter vondt.

Anklagen er alvorlig nok til å kreve svar fra dem den berører. Svaret kan bare komme via en full granskning, en gjennomlysning av alle hendingsforløpets kroker og irrganger.

Voldsomt


Gjennomføringen av en slik granskning ligger langt utenfor Stortingets egen kompetanse. Dets parlamentariske interesse av saken er åpenbar; både når det gjelder å avdekke og kanskje enda mer å tildekke.

Men stoffet er altfor voldsomt til å kunne graves frem i publikumsorienterte forestillinger for åpen scene. Oppgaven tilligger rettsvesenet, men i første omgang faghistorikeren. Sterke grunner taler for en ny slags Lund-kommisjon. Som kunne fokusere makt og innflytelse, forholdet mellom ansvarlige politikere og administrative topper som utmanøvrerte dem, ansvar og kontroll, åpenhet og hemmelighold, interesser og motinteresser.

Det dreier seg om Norges største utbyggingssak. Samt om en av de største politiske saker i vår historie.

Den bør ikke oppfattes som for stor til å legges under granskerens lupe.