Det store eventyret

Nå er også Nygårdshaug på vei inn i varmen. Rett nok utkommer «Prost Gotvins Geometri» bare som ekstrabok i Cappelens bokklubb, men likevel, det er et pent skritt på vei mot en anerkjennelse av den notoriske «bokklubbhater» som en lesbar forfatter også for det brede, kvinnelige publikum.

Har Nygårdshaug gått på akkord med sine idealer, eller er det de litterære «trendsettere» som endelig har fått øynene opp for dette miskjente geni? Det være som det vil. Del viktigste er at det aktuelle verk er en særdeles underholdende bok som kan gjøre mang en hovedbok rangen stridig.

Runddans

Den er morsom, til tider hylende morsom, og den er alvorlig, til tider dypt gripende. Som mange andre Nygårdshaug-romaner likner den en runddans av alvor og skjemt. Hva som er ment som fleip, og hva som skal tas på ramme alvor, er ikke lett å avgjøre. Utgangspunktet likner en cocktail av Bjørnstjerne Bjørnsons «Over Ævne I» og Erich von Dänikens «Erindringer om fremtiden».

Nygårdshaugs prest heter Gotvin Soleng. Han er hjemmehørende i Nord-Østerdalen. Brødrene hans er vi blitt kjent med i tidligere Nygårdshaug-romaner. Etter avsluttede teologistudier vender han med dyden og troen i behold tilbake til sin hjembygd og nedsetter seg som stedets prest. Men som Sang har den vitenskapsinteresserte Gotvin begynt å tvile på miraklene. Det er denne tvil som gir støtet til hans første utenlandsreise, til Santiago de Compostela, der Jomfru Maria for nylig skal ha materialisert seg i skyene - til stor tilfredshet for de tilreisende pilegrimer, til stor forskrekkelse for en gruppe ikke-troende japanske turister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forføres

På denne reisen begynner ikke bare Gotvins kristentro å slå sprekker, han mister også sin lenge oppsparte dyd. På toget nedover blir han sittende i kupé med en kvinne som kommer til å kullkaste hans liv. Etter dette møtet kan han ikke kjenne seg selv igjen. Han som før kom til å svette bare ved lukten av en kvinne (mens lukten av nytrukket harr får ham til å smile), lar seg motstandsløs forføre i parken utenfor byens kommunale bad. Og forførersken er ingen hvilken som helst skjøge (slik Gotvin i et svakt øyeblikk forledes til å tro). Hun er derimot paleoarkeolog, universitetsansatt og spesialist på kvartærtida og på neandertalere. Hun gir ham en tegning, hvis kryptiske innhold hun ber ham å løse. Den viser seg å forestille en rekke vikingborger i Danmark (som ligger på rett linje!).

Dermed er bordet duket for et bugnende måltid som innbefatter både eksotiske retter og nordøsterdalsk føde. En livlig handling springer mellom Gotvins hjemsted og diverse europeiske byer (i tillegg svipper handlingen innom Egypt) så livlig og fantasifull at den kunne få selveste John Irving til å rødme av misunnelse. Om den videre handling skal her ties. Å gi seg til å referere ville være nytteløs gjerning. Det er altfor mye å ta av. Dessuten er selve spenningsoppbyggingen en viktig del av lesegleden. Her forefinnes nemlig en rekke dunkle punkter (bl.a. en far som er besatt av tanken på å finne en Hillmann varevogn anno 1934 som ifølge ham skal være nedgravd på den hjemgard hvor både han og Gotvin bor), men et forklarelsens lys faller etter hvert over alt. Selv bilen kommer for en dag.

Kvaler

Underveis opplever Gotvin både å bli hevet opp til lykkens høyeste tinder og støtt ned i fortvilelsens dypeste daler - slik det sømmer seg for en prest som er blitt rammet av tvilens piler. Han kommer til å lide både av eksistensielle kvaler og oppflammes av interesse for de geometriske prinsippene bak så vel de gamle kultsteder som nyere kirkebygninger, som synes å være de samme. I denne sammenheng kommer både domkirkearkitekt Macody Lund og fysikeren Kristian Birkeland til å spille en viktig rolle. I jakten på det gylne snitt og alle slags tings sammenheng kommer Gotvin til å utfordre vårt fastlagte verdensbilde, slik så mange av Nygårdshaugs personer gjør.

Men det er ikke disse tankene som gjør romanen til en fin leseopplevelse. Nygårdshaug har ikke gått på akkord med seg selv, men det er neppe for sterkt å si at dette er hans mest underholdende roman. Det går over stokk og stein. Men det er også plass til mange og lange longører underveis - med ironisk-treffsikre skildringer av møter i menighetsråd og poetisk-innlevde skildringer av stille aftener med harr-fiske. Fortelleren gir seg tid til å skildre inntakelsen av gode måltider og halvflasker med rødvin, og ikke minst av sengeleier - med mer eller mindre dramatiske avslutninger. I denne boka utfolder Nygårdshaug de fleste av sine fortellertalenter. Språklig-stilistisk er den dessuten det beste han har gjort. Med stor konsekvens og en subtil blanding av ironi og innforståtthet er framstillingen tilpasset fortellerens, den frafalne prests, horisont.

Nygårdshaug er på vei inn i varmen. Måtte han forbli der!