OVERFISKE: «På begynnelsen av 1970-tallet hadde vi fisket en av verdens største fiskebestander så nord og ned at det bare var flaks at den klarte seg», skriver kronikkforfatteren om overfisket av sild langs norskekysten. Illustrasjonsfoto: Robert F. Bukaty / Ap / NTB Scanpix
OVERFISKE: «På begynnelsen av 1970-tallet hadde vi fisket en av verdens største fiskebestander så nord og ned at det bare var flaks at den klarte seg», skriver kronikkforfatteren om overfisket av sild langs norskekysten. Illustrasjonsfoto: Robert F. Bukaty / Ap / NTB ScanpixVis mer

Det store fiskeranet

Elendig fiskeforvaltning koster oss dyrt.

Debattinnlegg

Norge har lenge hatt dårlig orden på forvaltningen av en del av nasjonalformuen, men siden dette er et område få bryr seg om, har det blitt oversett. Jeg snakker om tap i hundremilliarder kroners klassen som følge av elendig forvaltning av fiskebestandene. Enda verre er det at vi har mangelfull kunnskap om hva fiskeriformuen egentlig er verdt, og at den er i ferd med å bli tatt fra oss. I boka Fiskehistorier forteller jeg en rekke historier om hav, fisk og forvaltning. En del av dem dreier seg om elendig, dårlig og mangelfull norsk forvaltning. La meg starte med den elendige biten.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde vi fisket en av verden største fiskebestander så nord og ned at det bare var flaks at den klarte seg. Sildestammen, som gyter fra Vestlandet og nordover, kan på sitt aller største gi hele verdens befolkning fiskeprotein nok til middag for en hel uke. Havforskerne har sagt at dette overfisket medførte et tap på opp mot en million tonn årlig, eller et tap på bortimot 20 milliarder kilo sild i en 25 års periode.Fiskere får sjelden over sju kroner kiloen for sild, men på Oslos vestkant kan fersk sild komme opp i en pris på 100 kroner. Et tap på 20 milliarder kilo sild vil dermed ha kunnet koste norske fiskere og næringsliv et sted mellom 140 og 2000 milliarder kroner. Vi snakker uansett om et økonomisk tap på hundrevis av milliarder kroner.

Dersom vi skal fortsette med elendigheten, kan vi ta hummerbestanden der vi offisielt bare har høstet rundt 50 tonn årlig i Norge i de seinere år. I USA og Canada fanger de på tilsvarende kyststrekninger henholdsvis 25 000 og 40 000 tonn.Den store forskjellen ligger i at disse landene tar hensyn til de enkleste fakta om hummerens biologi, mens myndighetene i Norge i 270 år har ignorert råd fra forskere og andre. Hummeren har blitt fisket opp før den har rukket å formere seg.

Nå er nok de norske fangstene minst fire ganger høyere enn statistikken viser, men det er uansett fangster på bare noen hundre tonn årlig. Fiskerne kan ofte få rundt 250 kroner for hummeren, mens vi konsumenter betaler betydelig mer i en fiskebutikk.Dersom vi er forsiktige, kan vi anslå tapet for samfunnet på grunn av elendig hummerforvaltning til 20 000 tonn ganger 250 kroner og får ett årlig tap på 5 milliarder kroner. For de siste 50 åra vil dette kunne utgjøre mer enn 100 milliarder kroner. Heldigvis har myndighetene siden 2008 innført noe mer fornuftige regler, men det er fortsatt mye som kan gjøres dersom vi ønsker en skikkelig hummerbestand.

Langs norskekysten finnes det en mengde lokale bestander av torsk, men ofte har fiskerne kunnet fiske så mye de vil. Havforskningsinstituttet har nemlig ikke blitt satt i stand til å finne ut hvordan det står til med bestandene. Det sier seg selv at hvis du bruker penger uten å sjekke hvor mye du har, så går det før eller siden galt. Og det har det gjort til gagns med kysttorskbestandene.Det står ikke noe bedre til med torsken i Nordsjøen eller langs Skagerrak-kysten, men det er for komplisert å forklare fullt ut. To stikkord er EUs elendige fiskeriforvaltning og lysfiske. Nordover kan fiskeoppdrett spille en tilsvarende negativ rolle.

Min første jobb som nyutdannet marinbiolog var som oppdrettskonsulent. Jeg har de siste 30 åra fulgt nøye med på utviklingen i oppdrettsnæringen. Mange i Norge er blitt skeptiske til lakseoppdrett og til å spise tamlaks. Vi har sjokkerende dårlig regulering av oppdrettsnæringen.Jeg kan dokumentere at Fiskeridepartementet, enten bevisst eller på grunn av inkompetanse, utformet lover og regler slik at man belønnet de oppdretterne som ikke tok hensyn til miljøet og lovverket. Jeg synes virkelig synd på de oppdretterne som har ønsket å drive oppdrett på en bra måte, og som har måttet se på at oppdrettere som ikke tok hensyn, fikk ture fram akkurat som de ønsket.Nå skal for øvrig folkene i Fiskeridepartementet også overta forvaltningen av villaksen. Dette er nok en reaksjon på de angrepene på oppdrett som har kommet fra Direktoratet for naturforvaltning. Ikke bare skal oppdrettslaksen nå få passe fôrsekken, men den skal også ta vare på de ville laksestammene. Jeg ønsker dem lykke til. Det kan de trenge.

Fiskeressursene er sakte, men sikkert i ferd med å gå fra å være et felleseie til å bli gitt bort til en liten gruppe fiskebåtredere. Selv om jeg er marinbiolog, og ikke økonom, har jeg dristet meg til å vurdere verdien av denne snikprivatiserte gaven.Jeg har regnet på det og kommet fram til at verdiene av evigvarende fiskekvoter kan være 400 milliarder kroner. Eller 80 000 kroner per nålevende norsk mann, kvinne og barn. En av grunnene til at jeg har gjort disse beregningene, er at Fiskeridepartementet ikke har gjort slike analyser. A/S Norge vet ikke hva fiskeressursene er verdt.Professor Thorbjørn Trondsen kritiserte mine beregninger i Dagens Næringsliv 29. november. Etter hans beregninger er verdien av de norske kvotene opp i 133 milliarder kroner. Altså knappe 26 000 kroner per nordmann. Jeg mistenker at vi snakker om to forskjellige ting.Jeg har forsøkt å beregne verdien dersom de evigvarende fiskekvotene ble solgt på et åpent og fritt marked. I dagens Norge blir kvotene gitt bort gratis, og rederne handler nye kvoter for småpenger. Penger som vi, de egentlige eierne, aldri får se et rødt øre av.

Ettersom vi heller aldri har blitt spurt om vi vil gi bort fiskeressursene, kaller jeg det for en snikprivatisering. En gratis snikprivatisering som er kostbar for deg og meg, og en elendig «handel» for A/S Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook