UNDRER ENNÅ: Arne Berggren lurer blant annet på hvorfor det ikke er flere originale ideer i norsk tv-dramatikk i siste nummer av Rushprint. Dette skjer samtidig med at NRK Drama omorganiserer seg og får ny sjef. Da gjelder det mer enn noen gang å skjønne at historiene først og fremst på fungere på situasjons- og personplan. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
UNDRER ENNÅ: Arne Berggren lurer blant annet på hvorfor det ikke er flere originale ideer i norsk tv-dramatikk i siste nummer av Rushprint. Dette skjer samtidig med at NRK Drama omorganiserer seg og får ny sjef. Da gjelder det mer enn noen gang å skjønne at historiene først og fremst på fungere på situasjons- og personplan. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Det store i det lille

Skal norske tv-serier heves, må de være mer opptatt av de små situasjonene og mindre av det store bildet.

Meninger

Noe skal man uroe seg for, og norsk tv-drama er et yndet bekymringsobjekt. Det er som en vedvarende kløe for norsk film og tv-bransje, det blir liksom aldri så bra som det kunne vært, og man vet ikke helt hva man skal gjøre for å forløse det som forløses kan.

I siste nummer av Rushprint, nå i ukene før Ivar Køhn tar over som dramasjef i NRK, forteller «Hotel Cæsar»-showrunner Arne Berggren om hva som fremdeles forundrer ham i norsk tv-produksjon. Berggren peker — betimelig — blant annet på mangelen på opprioritering av forfatterens posisjon, mangelen på gode originalideer, og fokuset på inspirasjon fremfor håndverk.

Det kan også være fristende å si at debatten om norsk tv-drama handler for lite om selve historiene og håndverket og for mye om alt ståket rundt. I årevis har det vært en tendens til at jo større presset blir på tv-bransjen generelt og NRK Drama spesielt, jo større blir ordene de smeller tilbake.

Det skal lages og kjøpes tv-serier som sier noe om det norske samfunnet, om den norske historien. Som rører, som føles relevante. Som vinner Emmy. På nittitallet skulle man lage norske «Matador». Nå vil man lage norske «Broen». På NRK er dramaavdelingen omorganisert og det skal produseres én stor dramaserie av gangen. Først ut er krimserien «Mammon», som allerede er bestilt i to sesonger. Kanskje er dette en idé som vil føre til ny konsentrasjon om ett løp. Men det kan også hende dette er med på å legge store forventninger og store ord på skuldrene til én enkelt fortelling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er noe som gjelder for nær sagt alle historier: De kan han så majestetisk ramme og så ambisiøs overbygning de bare vil, hvis de ikke fungerer på situasjonsplan, på det mellommenneskelige nivået, feiler de. Hvis hovedpersonene ikke er troverdige og fascinerende, bryr ingen seg om hva som skjer med dem. Hvis det som skjer mellom to eller tre mennesker inne i et rom, ikke har nerve, er det mindre viktig om rommet ligger i Vestfossen i 2012, i Paris i 1789 eller på månen i 3000. Du kan ikke jobbe utenfra og inn.

Dette er gyldig både for bredt og smalt — vellykket reality-tv og et klassiske drama som Tennessee Williams' «En sporvogn til begjær» har til felles at de klemmer personer som er garantert å gå hverandre på nervene, inn i samme kammer, og lar dem pirke og presse hverandre til å gjøre desperate trekk. Noe blottlegges. Å få til dette, krever både en god teknisk verktøykasse og psykologisk innsikt. Det krever bevissthet rundt motivasjon, motstand og spenningskurver.

Ivar Køhn er en både analytisk og entusiastisk mann. Han må lykkeønskes i en jobb som blant sine mange suksesskriterier er at han kan få NRK Drama til å fungere i den store sammenhengen — men først og fremst i de nære ting. For det siste forutsetter det første.