TRADISJON:  Er folk bundet mer til tradisjon enn tro? Foto: © Espen Bratlie / Samfoto
TRADISJON: Er folk bundet mer til tradisjon enn tro? Foto: © Espen Bratlie / SamfotoVis mer

Det store kirkeranet

RELIGION: Tilhørighet til kirken handler ikke bare om tro

Meninger

Valgkampen opp mot årets kirkevalg har primært framstått som en kamp for homofiles rettigheter i Den norske kirke - men egentlig handler det om så mye, mye mer. Og dette er en grunn som gjør at dette er et valg hvor det er spesielt viktig at de som er lite aktive i kirken stemmer.

Fra liberalt hold vektlegges ofte enten argumentet med likhet og nestekjærlighet, eller, dessverre i noe for stor grad, et emosjonelt basert argument, slik det en anonym homofil prest forfattet i Aftenposten 6. september.

Fra konservativt hold har vi over lengre tid sett argumenter mot homofiles plass i kirken. Her finnes de klassiske argumentene fundert i ideologi og bibellesning.

Et eksempel på dette er Maria Jacobsens forsøk i Aftenposten 11. august på å gi en hederlig redegjørelse for bakgrunnen for sin motstand mot homofiles plass i kirken. Hun viser til at homofile på bibelsk grunn må finne seg i å ha andre rom enn kirkerommet. Slik argumenterer hun grundig for hvorfor kirkerommet skal følge akkurat hennes trosetikk uten å virkelig ta inn over seg andres tro.

10. September gikk også Ellen Hageman, teolog og forklefeminist (som betyr at hun aktivt velger å ikke bry seg om feministisk tenkning) i en kronikk til forsvar for at kirken måtte fjerne kirkeskatten og selv fakturere medlemsavgift. Slik vil kirken bli mer marginal og mindre inkluderende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som Ingrid Vik påpekte i «Guds Lobby» (2015) er det imidlertid et trekk ved det nye kristne høyre i Norge å benytte ikke-bibelsk argumentasjon og mer spiselige formuleringer av sine verdensbilder.

I serien av disse har vi blant annet Espen Ottosens kronikk fra 27. august om hvorfor han mener det er skummelt at så mange personer som sjelden går i kirken ser ut til å ville stemme ved valget. Normalt er han en reflektert debattant, men på dette punktet viser han liten kunnskap om kirken.

Felles for de to siste er at de framstiller kirken som sin egen, og alle andre som forstyrrende medlemmer av en lavere rang som kommer og ødelegger for kirken deres.

Ved å formulere denne holdningen gjør de imidlertid noe mye verre enn å bare kaste homofile ut av kirken - de kaster ut alle som ikke er som de.

Dette er farlig, ureflektert og ikke på linje med hvordan vi har lært å forstå religiøsitet i Norge spesifikt, og Nord-Europa i videre forstand. For religiøsitet hos oss er ikke det samme som i USA.

Allerede på slutten av 1990-tallet, når vi begynte å få god og sammenliknbar religionsstatistikk for Europa over flere år, begynte forskere å stille seg spørsmålet om hva som skjedde i Nord-Europa.

Tidligere hadde man observert at kirkedeltakelsen var lav her, og naturligvis sluttet at det kunne forklares med sekulariseringsbegrepet. Men de nye tallene var derimot motsigende.

Ukentlige kirkebesøk var ofte på under fem prosent, og markant lavere enn i resten av Europa. Dette passet dårlig med religionsbegrep som fokuserte på deltakelse og fellesskap som et av hovedfunksjonene ved trossamfunn.

Samtidig slo gudstro, og i enda større grad, troen på en høyere makt ut med over 60 prosent. Når det i tillegg var det få som meldte seg ut av de dominerende kirkene var det for mye som skurret.

Her var religionsdefinisjonene på kollisjonskurs. Med slike tall skal det kloke hoder til for å forstå at det ikke er menneskene det er noe i veien med, men religionsbegrepet.

Religionssosiologen Grace Davie (2000) bidro til å skape to begrep for å fange denne formen for religiøsitet. «Believing without belonging» handler om dem som tror uten å gå ofte i kirken, mens «belonging without believing» handler om dem som ikke nødvendigvis tror sterkt, men som fremdeles opplever en tilhørighet og et eierskap til kirken.

Begge fanger noe av det som er karakteristisk for norsk religiøsitet.

Nordmenn går sjelden i kirken. Men når vi gjør det, ved en tilfeldighet, når et vennepar gifter seg, til jul eller når en nevø konfirmeres, opplever vi at vi legitimt kan kritisere presten dersom vi mener hun gjorde en dårlig jobb.

Det gjør man ikke dersom man ikke opplever en tilhørighet og et eierskap - samme hvor subtilt dette er. Stadig flere omtaler seg som sekulære - ikke troende dersom noen spør om vi tror på Gud. Samtidig har flere en healer samtidig som de fortsetter å være medlemmer i kirken.

Noen går aldri i kirken, men når en innvandrerfamilie i lokalsamfunnet skal tvangsreturneres kan vi alle som lokalmiljø velge å etablere et kirkeasyl i vår kirke.

Det formelle apparatet i kirken trer ikke inn i denne ordningen. Den er helt og holdent et uttrykk for lokalsamfunnet - et ellers fellesskap som ellers defineres ut fra andre premisser.

Vi går til gravplassen til besteforeldrene våre, eller døper barna våre i kirken, men går der ikke ellers. Vi gråter med presten når vi har mistet noen. Og når ei bombe går av i Oslo sentrum og vi trenger å finne ut hvem vi som fellesskap er nå, blir kirkerommet viktig.

Ikke som bekjennelsesrom, men som noe åpent fellesskapsdannende.

Men vi liker ikke å bli stilt spørsmålet om vi er kristne av den grunn. Vi vil ikke bli stilt trosmessige krav. Hvorfor? Antakelig fordi det handler om et annet type fellesskap enn det rene konservative, dogmatiske kirkefellesskapet alene.

Denne kirken vi har i dag har rom til alle, også de tvilende, også de troende, også de som ikke tror i det hele tatt. Å si at noen har mindre rett på kirken viser stor egoisme, og liten vilje til forståelse.

De nordeuropeiske kirkene er lite krevende, og nettopp dette har fra teologisk og religionssosiologisk hold blitt beskrevet som en av de store styrkene til disse kirkene. Det har gitt de en uventet sentral posisjon i samfunnet.

Kirken som lite krevende, åpen, og klar til å hjelpe de som trenger det - samme hvem de er - dette er vår kirke. Og det er denne institusjonen som står på spill.

derfor er alle stemmer avgjørende - selv om du kanskje opplever deg som en dårligere kirkemedlem enn de som er der hver helg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook