Det store klassekuppet

Jens Stoltenberg tar ikke fra de rike og gir til de fattige. Han gjør det motsatte, mener Siv Jensen og Robert Eriksson.

Den nye AFP-løsningen innfører et nytt klasseskille i Norge: Mens friske LO-medlemmer i 50-åra får en gullkantet pensjon fra staten, overlates unge uorganiserte til å sikre seg selv. Det er slett ikke overraskende at et stort flertall i LO stemte ja til avtalen. Dansen rundt pensjonskalven er forbeholdt Jens Stoltenbergs egne.

Da AFP ble innført, skulle det være en ordning for slitne arbeidere som ikke orket jobbe lenger, men som ville unngå uføretrygd. Men den nye ordningen går motsatt veg: Alle som har rett på AFP får et AFP-tillegg, uansett om en er sliten eller ikke. Tallenes tale er klare. Hvis du står i jobb frem til du når pensjonsalderen får du ca 19.200 kroner mer i året enn om du går ut av arbeidslivet som 62 åring. Dermed er ikke AFP lenger en slitergaranti, men en elitepensjon som gir de sterke og friske pensjonistene romsligere økonomi når de pensjonerer seg. Regningen går først og fremst til uorganiserte unge arbeidstagere.

Årets lønnsoppgjør var et rent politisk grep. Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen kjøpte seg i realiteten fri fra Roar Flåthen og LOs kritikk med AFP-løsningen. De lar nå de uorganiserte og unge arbeidstagere ta regningen for de privilegerte fagorganiserte 50 - 60 åringenes glade pensjonistliv. På denne sikret det seg fortsatt støtte fra LO frem mot valget i 2009.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet for å la Stortinget vedta brede velferdsordninger som går til dem som trenger det, har selve grunnplanken i velferdssystemet blitt et forhandlingskort for å sikre nye valgkampmillioner fra LO. Det er et alvorlig overgrep overfor landets uorganiserte. AFP-løsningen omfatter kun den organiserte delen av arbeidsmarkedet. For dem er løsningen god, og de hadde gode grunner til å stemme for avtalen. Men for de nesten 1 millioner nordmenn, som ikke jobber i en organisert bedrift, representerer avtalen et angrep på retten til å jobbe utenfor en tariffavtale.

De som kommer aller best ut av regjeringens AFP-løsning er Stoltenbergs jevnaldrende LO-organiserterte venner. Er man født i 1963 eller senere får man ingen kompensasjon for levealderjusteringen. De som i dag er 46-54 skjermes delvis mens de over 55 får full skjerming og kompensasjon. Selv ikke fagorganisert ungdom slipper unna. Slik sett er LOs anbefaling av resultatet et slag under beltestedet på sine egne unge medlemmer.

Betalingsviljen til regjeringen har knapt vært så stor i noen sak som den var i årets lønnsoppgjør. Som et eksempel karakteriserte arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen FrPs forslag om å øke minstepensjonen over EUs fattigdomsgrense som et «julenisseforslag», jf. (Dagbladet 14. 06.07). FrP ble nærmest latterliggjort når vi foreslo og bedre levekårene for 300.000 minstepensjonister. Dette var uansvarlig bruk av penger. Men det er altså helt ok, og ansvarlig å bruke tilsvarende beløp (2,5 milliarder kroner) i 42 år fremover på å tilfredsstille sine fagorganiserte venner. Det må være et alvorlig paradoks for den rødgrønne regjeringen.

Vi kan heller ikke i vår villeste fantasi tro at Kristin Halvorsen aksepterer en kostnad på 100 milliarder kroner over statsbudsjettet, uten at skatten økes i den andre enden. Regningen kan også øke når oppgjøret i offentlig sektor skal loses i havn. Det er ingen ting som tyder på at kravene fra de offentlig ansatte er mindre enn i privat sektor. De har allerede varslet at deres krav er å få det beste lønnsoppgjøret på hundre år. Det må få konsekvenser for skattenivået, skal vi ta retorikken fra regjeringen på alvor.

Slik sett blir lønnsoppgjøret denne våren til å bli nok et signal på at 2009 vil bli et skattevalg.Skatt er også et stikkord for det som kunne vært en alternativ løsning på lønnsfloken. Årets oppgjør kunne ha blitt landet på en langt mer rettferdig oppgjør om staten tok en mer aktiv rolle i å bedre kjøpekraften til landets arbeidstagere. Gjennom å eksempelvis øke minstefradraget fra 67.000 - 73.000 ville alle, og spesielt lavinntektsgruppene, fått økt kjøpekraft, uten at lønnsspiralen skjøt fart. I tillegg kunne man ha redusert drivstoffavgiftene og EL-avgiften.

Regjeringen har brutt et viktig prinspipp når de forskjellsbehandler personer som jobber i organisert virksomhet kontra uorganisert. Det norske arbeidslivet har med Jens Stoltenbergs grep blitt mer ufritt. I en tid hvor fokuset på pensjonsordninger har økt, spesielt etter at bedrifter skal tilby tjenestepensjon, kan bedrifter som ikke er organisert få problemer med rekrutteringen. Bevisste jobbsøkere vil heller velge en organisert bedrift fremfor en uorganisert, når de ser at konsekvensen kan bli over 19.000 kr ekstra pr. år som pensjonist. Dette er et alvorlig overgrep mot organisasjonsfriheten og er en indirekte snikinnføring av organisasjonsplikt. Ordningen innfører i sin ytterste konsekvens et klasseskille for pensjonister.

 AFP:  - De aller fleste husker at Jens Stoltenberg snakket om å ta fra de rike og gi til fattige. Nå har han gjort det motsatte. Johnny Syvertsen/ Scanpix
AFP: - De aller fleste husker at Jens Stoltenberg snakket om å ta fra de rike og gi til fattige. Nå har han gjort det motsatte. Johnny Syvertsen/ Scanpix Vis mer

Etter LOs ja til avtalen fremstår årets lønnsoppgjør i privat sektor som et klassekupp, gjennomført av fagforeningen alliert med myndighetene. Det bør vekke mer enn FrP i kampen for å sikre alle arbeidere like rettigheter til pensjon.

Det store klassekuppet