Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Det store klimagnålet

Kuttene som må tas, er så store at nesten ingenting er godt nok, skriver Geir Ramnefjell.

VANDREHALLEN: Utenfor Stortinget runget klimabrølet i august. Innenfor fortsetter klimagnålet, helt til de som maser får gjennomslag. Foto: Lars Eivind Bones / DAGBLADET
VANDREHALLEN: Utenfor Stortinget runget klimabrølet i august. Innenfor fortsetter klimagnålet, helt til de som maser får gjennomslag. Foto: Lars Eivind Bones / DAGBLADET Vis mer
Kommentar

De fleste vesentlige nyheter om statsbusjettet blir lekket på forhånd. Dermed visste vi allerede i helga at regjeringen bevilger sju milliarder til klimatiltak i det nye budsjettet. Vi visste at de øker CO2-avgiften med fem prosent, at de bevilger mer til grønn skipsfart og gir 700 millioner kroner til det statlige selskapet Nysnø Klimainvesteringer, som investerer i bedrifter som utvikler ny, klimavennlig teknologi. I dag ble det også klart at det ligger inne nok penger i budsjettet til å fortsette forarbeidet med karbonfangst og -lagring.

Så hva er det folk maser om?!

KAKE: Slik er statsbudsjettet fordelt forklart via en marsipankake. Vis mer

Lekkasjene fra statsbudsjettet har allerede blitt forvaltet videre til reklame for regjeringens politikk. På Facebook har Høyre lagt ut en video om økningen i CO2-avgiften, med påskriften «klimapartiet Høyre». Alle vil ha en bit av kaka. Til og med Siv Jensen. Under hennes tale til Stortinget i går svingte Frp-lederen og finansministeren seg opp til retoriske høyder. Hun snakket om forvalteransvaret; å bevare naturen og miljøet i minst like god stand som da vi overtok. Det er et godt stykke derfra og til enkelte av hennes partikolleger på Stortinget, som mener klimaendringene ikke er menneskeskapte.

Burde ikke folk og opposisjon være fornøyde? Nei. Til tross for en rekke nye tiltak, er vi milevis unna å nå de målene som vi selv har satt oss. Når det gjelder klima og miljø er det lov å nikke anerkjennende til den nye politikken som serveres, og likevel være sur for at du ikke får mer.

Tallene som regjeringen selv legger fram i budsjettet, understreker poenget. Vi må halvere klimagassutslippende fram mot 2030, og gå mot null i 2050 for å klare målene i Paris-avtalen.

Med dagens politikk har Finansdepartementet likevel anslått at Norge bare vil kutte 12 prosent av utslippene fram mot 2030. Den beregningen tar ikke fullt hensyn til effekten av de tiltakene som regjeringen nå setter inn, eller hva som vil skje dersom denne og framtidige regjeringer klarer å øke CO2-avgiften med fem prosent hvert eneste år - slik den nåværende sier at de ønsker.

Beregningen forteller likevel noe om tempoet i politikken. Det har gått altfor sakte. Hvis vi skal lese Finansdepartementets framskriving om utslipp på verst mulig måte, bryter vi ikke bare 2020-målene neste år - vi når dem heller ikke i 2030.

Slik blir det nok ikke. Å glatt bryte klimamål vil ikke lenger være politisk mulig. Det er denne syken; misforholdet mellom ambisjoner, hva vitenskapen forteller og gjennomført politikk, som har skapt skolestreikerne og det som nå er blitt en internasjonal bevegelse frontet av blant andre Greta Thunberg. Det langvarige og vedvarende, ulmende klimagnålet ble til et brøl.

Nå som brølet har kommet, reagerer politikken raskere. Da kan kritikken framstå som smålig. Den kan avfeies som forutsigbar, slik Erna Solberg gjorde i Vandrehallen på Stortinget i dag. På ett vis kan hun faktisk ha litt rett. Det er ikke bare regjeringen som må skjerpe klimapolitikken, også opposisjonen må jobbe med å meisle ut konkret politikk som kutter utslippene dramatisk.

Men gnålet om at kuttene ikke er store nok, og politikken ikke ambisiøs nok, den må både Erna Solberg og andre ansvarlige politikere venne seg til. De par siste årene har klima og miljø dominert debattene etter at statsbudsjettet er lagt fram. Temaet har dominert politikken på en måte som ville vært utenkelig for bare noen år siden. Det er nesten ikke grenser for hvor ambisiøs klimapolitikken din kan være, samtidig som den ikke er mer radikal enn at den på en faktabasert måte forsøker å nå Paris-målene. Det skaper et enormt spillerom i politikken. Rommet tettes ikke før de som maser får gjennomslag. Det store klimagnålet kommer bare til å fortsette, helt skamløst.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media