SKAPER OPPMERKSOMHET: Med Hollywood-sluggerne George Clooney og Matt Damon på laget, har filmatiseringen av «The Monuments Men» satt nytt søkelys på nazistenes kunsttilranelser. Foto: Filmweb
SKAPER OPPMERKSOMHET: Med Hollywood-sluggerne George Clooney og Matt Damon på laget, har filmatiseringen av «The Monuments Men» satt nytt søkelys på nazistenes kunsttilranelser. Foto: FilmwebVis mer

Det store kunstranet

Med George Clooneys kinoaktuelle «Monuments Men» og et nytt storfunn i München er nazistenes kunsttyverier igjen på dagsorden. Vil mer kunst komme til rette nå?

Meninger

IDEER: Når George Clooney lager en spillefilm, vekker det oppmerksomhet i hele verden. Forrige uke hadde filmfestivalen i Berlin europeisk premiere på «The Monuments Men», Clooneys film om kunstentusiastene som under 2. verdenskrig vervet seg for å redde Europas kunstskatter. Dermed har nazistenes plyndringer fått en ny og viktig oppmerksomhet. Og det er gledelig, for det finnes fortsatt en rekke kunstskatter som aldri har blitt returnert til sine rettmessige eiere.

Historien om de såkalte Monuments Men er en av de mindre kjente fra ellers gjennomdokumenterte 2. verdenskrig. Hitler hadde en drøm om å slå kloa i det meste av Europas viktigste kunstverk og stille dem ut i et enormt museumskompleks i sin hjemby, østerrikske Linz, og en egen spesialkommando ble opprettet for å ta seg av «innsamlingen». Etter hvert som de allierte ble klar over disse gigantplanene, meldte sivile kunsteksperter fra en rekke land seg for å prøve å hindre århundrets kunstran. Rundt 350 menn og kvinner engasjerte seg i den løst sammensatte gruppa som gikk under navnet «Monuments Men». Jobben deres var todelt: Å passe på at de allierte troppene ikke bombet uvurderlige bygg og gjenstander, og å finne kunsten nazistene hadde tilrøvet seg og gi de tilbake til de rettmessige eierne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Initiativet var historisk — det var første gang noe slikt ble satt i gang i en krig. Men 2. verdenskrig var så full av tragedier og hendelser at initiativet/gruppa har blitt mer av en notis i historiebøkene. Helt til nå.

Det var det tyske nyhetsmagasinet Focus som i november i fjor kunne avsløre at politiet nesten to år tidligere hadde funnet rundt 1400 kunstverk i 82 år gamle Cornelius Gurlitts leilighet i München. Maleriene og tegningene var arvet av hans far, kunsthandleren Hildebrand Gurlitt, og verk av Otto Dix, Marc Chagall og Henri Matisse var blant dem.

I internasjonal presse har samlingen blitt anslått å være verdt hele 50 millioner euro. Dette må anses som vill spekulasjon, siden bare en liten del av verkene er offentliggjort, men det er på det rene at flere av kunstverkene var på tyskernes liste for «entartet kunst» — degenerert kunst. Dette var kunst nazistene konfiskerte fordi den var ødeleggende for den ariske sjel, og dermed kan verkene umulig ha tilhørt Gurlitt rettmessig.

Gurlitt den eldre jobbet med å samle inn kunstverk til museet i Linz, som var tegnet av Albert Speer og hans arkitektteam. Museet ble aldri realisert, men Hitler førte en nøyaktig protokoll over de innsamlede verkene som skulle utstilles der, og det finnes en rekke bilder hvor han konsentrert studerer modellen av museumskomplekset. Noen av verkene kom antakelig aldri lenger enn til Hildebrand Gurlitt.

Gurlitt den yngre sitter altså på en høyst tvilsom arv. Men mange, kanskje de fleste, av maleriene og tegningene vil forbli i hans eie etter at tyske myndigheter har undersøkt dem. Det er nemlig vanskelig å finne tilstrekkelig bevis for at Gurlitts far tilranet seg dem ulovlig, nå så lenge etter. De fleste av sakene er også foreldet etter tysk lov. I tillegg var Hildebrand Gurlitt kunsthandler lenge før nazistene tok makta, så en del av samlingen kan i utgangspunktet være helt legitim. At Cornelius Gurlitt har snytt på skatten, er det derimot liten tvil om.

Da «The Monuments Men» ble lansert i Europa sist helg, kunne de med andre ord ikke ha drømt om en bedre forhåndsomtale. Denne kunstavsløringen fra virkeligheten går rett til hjertet av filmens tematikk, og viser hvor aktuell den også er i dag. På pressekonferansen spøkte derfor George Clooney med at filmselskapet hadde betalt det tyske politiet store summer for at saken først skulle bli kjent nå rett før lanseringen.

Til Berlin og filmpremieren kom også en av de aller siste Monuments Men som er i live, 87-årige Harry Ettinger. Sammen med sin jødiske familie flyktet han fra Hitler-Tyskland i 1938, dagen etter hans Bar Mitsva. Sju år seinere reiste han tilbake, i kunsten og de alliertes tjeneste. Ettinger er ikke overrasket over det store funnet hos Gurlitt.

- Vi kommer til å oppleve en rekke slike saker framover, sier han.

- Det er fortsatt enormt mye kunst der ute som holdes i skjul. Nå som den siste generasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut, vil mer og mer dukke opp til overflaten.

Forfatteren av boka filmen er basert på, Robert M. Edsel, tror også det. I likhet med Ettinger var han en del av den store gruppen som var kommet for å promotere filmen og saken. Opprinnelig var Ettinger i oljebransjen, men da familien flyttet til Firenze ble interessen for kunst, og hvordan den ble behandlet under 2. verdenskrig, vekket. Han begynte å lese seg opp på emnet, samlet kilder og dokumenter, og ga ut dokumentarboken «The Monuments Men» i 2010.

Noen år før hadde han grunnlagt stiftelsen The Monuments Men, som skal jobbe for å spre kunnskap om hva disse aktivistene gjorde, og ikke minst, jobbe for å få kunstverk tilbake til sine eiere før nazitiden.

- Jeg har jobbet lenge for å gjøre folk oppmerksomme på dette, men det har vært vanskelig å nå ut til mange nok med informasjon. At Clooney ville lage denne filmen er derfor til uvurderlig hjelp for oss, forklarer Edsel.

Stiftelsen har blant annet opprettet en nettside hvor folk kan etterlyse eller innrapportere kunstverk.

- Dagens teknologi gjør det mye lettere å komme til bunns i mange av disse sakene og jeg opplever at det er en stor vilje hos arvinger til å gi fra seg gjenstander som ikke skulle vært i deres eie. Problemet har ofte vært at de ikke har visst hvor de kunne henvende seg.

Selv om Monument Mens pionerarbeide var en suksess, har ikke ideen om en kunstbevarende styrke blitt videreført i det amerikanske militæret. Mangelen på slikt engasjement så vi blant annet i USAs bombing av Bagdad, hvor historiske bygninger ble lagt i ruiner og museum brent og plyndret. Kanskje kan filmen «The Monuments Men» være med på å gjøre det militære bevisst sitt ansvar, og hvilke muligheter de har. Da har den i det minste hatt en funksjon, for som film fungerer den ikke i det hele tatt.

• «The Monuments Men» har norsk kinopremiere fredag.
• Erle Marie Sørheim er frilansjournalist, og anmelder litteratur og tegneserier i Dagbladet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook