Det store kuppet

Nylig nådde David Mamets film «Kuppet» («Heist») norske kinoer, og i går hadde Steven Soderberghs «Ocean's Eleven» Norges-premiere. Filmer om spektakulære kupp fascinerer og forfører. Fortsatt.

Det perfekte kuppet, planlagt i minste detalj, utført uten nerver og nøling. Nesten enhver god borger vil innrømme at det er noe forførende ved tanken. De fleste nøyer seg rimeligvis med å fantasere over slike tildragelser, eller følge dem i en av de utallige filmene som dramatiserer dem, de siste åra storfilmer som «Entrapment», «Ronin», «Mission Impossible»-serien, «Bandits» og «The Score». Hva er det som fascinerer så sterkt ved slike historier?

Mestertyver

Allerede i 1903 lagde regissøren Edvard S. Porter «The Great Train Robbery», en av tidenes første spillefilmer, 12 minutter lang. Deretter er kuppet utbrodert i alle slags varianter: mislykte og vellykte, actionfylte og stillferdige, umulige og mulige, komiske eller dødsens alvorlige, kupp i western-, sciencefiction- og spionkulisser, utført av kvinner, menn, Bonnie & Clyde-par eller ligaer.

Aktørene er alt fra mestertyver til drapsmaskiner, og motivet skifter fra søken etter spenning til desperat pengenød. Kupp blir utført av geniale enkeltforbrytere og mafiabander, av gangstere og amatører. En flittig brukt variant er mesteren som skal utføre et siste kupp før han gir seg. Det burde han som regel ikke ha gjort.

Tre faser kjennetegner de fleste genuine kuppfilmer: det forberedende stadiet, selve utførelsen og etterspillet. Hver av disse aktene har sin funksjon i det - man må nærmest kunne kalle det eksistensielle - dramaet som ligger innbakt i sjangeren.

Målet for det store kuppet kan være nær sagt hva som helst, men enkelte åsteder er mer populære enn andre. For å nevne de mest brukte: Banker, museer (f.eks. «Topkapi»!), rikmannsboliger, pengetransporter, kasinoer eller veddeløpsbaner, smykkeforretninger, tog, båter, de siste åra også fly.

Nemesis på lur

Fortellingene utspiller seg i spennet mellom det planlagte, det aktørene forsøker å få kontroll over, og tilfeldighetene, som alltid kommer som en overraskelse. Forbryteren forsøker å kontrollere sin egen skjebne, men virkeligheten har som regel en nemesis på lur. I skjæringspunktet oppstår spenningen.

I planleggingsfasen har forbryterne kontrollen. Ut fra alle gitte fakta og undersøkelser; plantegninger, alarmsystemer, vakthold og så videre, skaper man sin strategi, nærmest med militær presisjon. Skal man grave, må man ha våpen, hvilke gjerder og låser må forseres? Hva med avledningsmanøvrer? Dernest må man skaffe eksperter til hver enkelt oppgave som skal utføres. Ofte oppstår spenningen i latente konflikter mellom de medsammensvorne. Et spenn av mistenksomhet og avhengighet oppstår alltid dem imellom. Deretter stiller alle impliserte sine armbåndsur, og handlingen kan begynne.

Alt på spill

Straks kuppet er iverksatt, fins ingen vei tilbake. Man har kastet seg ut i en avgjørende gjerning i livet. Risikoen er maksimal - den mulige uttelling deretter. Utfallet kan bli døden eller en eviglang fengselsstraff. Alt står på spill. Det fins bare en retning, framover.

Først under utførelsen av kuppet får man vite hva man ikke har forutsett. Det kan være alt fra et tilfeldig vitne til en endring i rutiner, en forræder i rekkene eller en handlekraftig motstander. Det fins bare to typer utfall: Vellykket eller mislykket. Enten blir man tatt, eller man kommer unna - som planlagt, eller via en improvisert løsning.

Vi er over i siste og avgjørende fase: kuppets konsekvenser. Det er tid for opptelling av utbytte, døde, sårede og overlevende. Mulighetene for å bli avslørt må vurderes. Fluktplaner gjennomgås. Iblant blir det hele spolert fordi aktørene går i strupen på hverandre, andre ganger dukker politiet opp på grunnlag av et spor ingen hadde trodd de skulle legge igjen etter seg.

Spillet tapt

Seier eller tap er enkle symboler på være eller ikke være, liv eller død, framtid eller det motsatte. Ofte ender kuppfilmene med at forbryterne går til grunne. Eller utbyttet spres for alle vinder. Det store spillet blir tapt. Forbryterne får sin - som regel velfortjente - straff. Underveis har vi likevel en tendens til å heie på dem; disse dristige, men grådige aktørene som representerer den gentlemanstyven som kiler de fleste av oss i våre sitrende nervetråder.

NOEN HAR DET HETT: Robert De Niro og Val Kilmer gjør begge en fabelaktig innsats i «Heat», en film som er for kuppfilmen det Sam Peckinpahs «The Wild Bunch» i sin tid var for westernsjangeren.