Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det store oppgjøret

RETTSOPPGJØRET

i Norge etter 1945 gikk som et sosialt jordskjelv over landet. I løpet av frigjøringsmånedene ble titusenvis av NS-folk og kollaboratører arrestert og internert, hjem brutt opp, tiltaler utferdiget og straffer etter hvert utmålt i et omfang og i en bredde som aldri før i vår historie. Et regime, en massebevegelse, en hel politisk retning ble forfulgt, tiltalt og dømt.

Seksti år etter kan det ha sin interesse å spørre: hva mente de straffede og deres familier om dette? Ja, hva var NS-folkenes eget syn på etterkrigsoppgjøret? Våre kilder til dette er den lange rekke skrifter som de landssvikdømte utgav etter sonet traff, oftest på eget forlag. Særlig to klager går igjen i dette materialet: at oppgjøret var grunnlovstridig, og at det var gjennomført ut fra feilaktige oppfattelser av NS' rolle under krigen.

Grunnlovstridig ble oppgjøret kalt fordi det la til grunn straffebestemmelser (Landssvikanordningen av 15. desember 1944) som var gitt tilbakevirkende kraft til 9. april 1940, og at det derfor var i strid med Grl. § 97, «Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft». De omfattende erstatningsbestemmelsene, som i utgangspunktet gjorde alle NS-medlemmer solidarisk ansvarlige for alle utgifter NS-styret hadde kostet Norge, ble i tillegg sagt å stride mot Grl. § 104, som forbyr tap av jord og bolig som straff.

FØLELSEN AV Å HA

blitt dømt i strid med grunnloven understrekes i de tallrike historier om hvor totalt overraskende på NS-folk nyheten om London-anordningene kom, ja at anordningene angivelig ble hemmeligholdt til etter frigjøringen, for at ofrene ikke skulle få vite hva som ventet dem; om sjokk og vantro da de første maskinskrevne eksemplarer av anordningene begynte å sirkulere blant varetektsfangene på Ilebu sommeren 1945. Alt dette er historier som har gått blant NS-folk og som underbygger påstanden om en forhåndsdom av i bunn og grunn politisk karakter.

Hva har så ettertiden tenkt om dette?

I ET INTERNASJONALT

perspektiv fremstår det norske oppgjøret som utpreget rettslig fundert, styrt av rettsstatlige normer og prosessregler, og det i høyere grad enn oppgjørene i land det er naturlig å sammenlikne med. Det var et oppgjør i rettslig stil og orden, i motsetning til i land der likvidasjoner, summarisk rettergang og bruk av særdomstoler preget årene etter 1945. Likevel har spørsmålet om grunnlovsmessigheten en spesiell plass i diskusjonen om oppgjøret også hos oss.

Den grunnleggende konstruksjon er klar nok, og går i lovens motiver slik: Den alminnelige rettsfølelse i Norge utviklet seg i løpet av okkupasjonsårene dit hen at NS-partiets medlemmer kollektivt ble ansett som forrædere, om enn i noe mildere grad enn etter 1902-straffelovens definisjon av denne forbrytelse, som forutsetter en minstestraff på seks år. Likeledes forlangte den alminnelige rettsbevissthet at landssvikere skulle straffes økonomisk ut over det gjeldende straffelov ga mulighet til. Følgelig ble det konsipert bestemmelser som teknisk sett var tilbakevirkende, men som bygget på prinsippene i gjeldende lov. Det var videre rettspolitisk nødvendig å gjøre disse forberedelser i London, for (a) å kunne berolige befolkningen hjemme så de ikke ved selvtekt tok loven i egen hånd og gjennomførte slik «lynsj-justis» man så forekom i andre land og (b) for å kunne igangsette og gjennomføre oppgjøret så fort som mulig, slik at tid ikke skulle gå tapt og oppgjøret trekke i unødig langdrag.

DETTE ER

argumentasjonen. Urokket er den ikke blitt stående. Stortingets justiskomité uttalte enstemmig i 1947 at de provisoriske anordningene var unødvendige og uheldige: «[...] det hadde vore likeså greidt for ettertida og for rettssoppgjeret i dag um straffe- og ansvarsparagrafane frå 15. desember 1944 hadde vore uskrivne.» Professor Andenæs, som i sin bok Det vanskelige oppgjøret fra 1979 gikk langt i retning av å forsvare oppgjørets forskjellige sider, tilsluttet seg justiskomiteens syn. I en debatt i NRK i 1981 uttalte han at det hadde «vært en fordel» for oppgjøret om landssvikanordningen ikke var blitt gitt i det hele tatt.

Over landssvikanordningens erstatningsbestemmelser felte Justiskomiteen i 1947 en enda hardere dom; disse bestemmelser «bryt med elles gjeldande norsk rett og med prinsippet um likskap for lovene». Når komiteen likevel kjente seg tvunget til å prolongere dem for resten av oppgjøret, slik det skjedde da landssvikanordningen ble avløst av landssvikloven av 1947, var det utelukkende av hensyn til oppgjørets indre konsistens - «umsynet til det ein kan kalla likskap for lova millom landssvikarane innbyrdes».

DE NS-DØMTE OG

deres forsvarere har heller aldri godtatt at deres parti var noe annet enn et vanlig politisk parti, selv etter 9. april 1940. At det skulle være en sammensvergelse for å gjennomføre forræderi og revolusjon, eller en ulovlig forening dannet med samme formål, slik oppgjøret la til grunn, har de aldri godtatt.

De har ikke stått helt alene i dette syn. Fire av de elleve voterende høyesterettsdommere var i noen grad enig med dem, i den avgjørende votering i august 1945 da spørsmålet om NS-medlemskapet kom opp til prøving. Det de fire dissenterende dommere fremhevet, var at vanlig, passivt medlemskap, der medlemmet ikke selv ikke utførte andre handlinger enn å betale kontingent, bare kan forstås som medvirkning til forræderi. Siden straffelovens forræderiparagraf ikke har noen bestemmelse om medvirkning, kan det ikke ha vært lovens mening at en så svak handlingsforbindelse som vanlig medlemskap gir medansvar for forbrytelser partiledelsen måtte ha begått. Flertallet av dommere, derimot, la til grunn at en partiorganisasjon som helhet ikke kan tenkes utgjort av annet enn individuelle medlemmer. Selv passivt medlemskap må derfor kunne forstås som samarbeid med fienden.

Uenigheten om dette blekner imidlertid i forhold til den fundamentale tvist om spørsmålet om det var krig i Norge 1940-45 eller ikke.

SETT FRA RETTSOPPGJØRETS

side var spørsmålet overhodet ikke tvilsomt. Fra 9. april 1940 til frigjøringen i 1945 var det krig i Norge; krig både i folkerettslig forstand mellom de to stater Norge og Tyskland, og krig i den forstand at alle NS-medlemmer måtte finne seg å bli vurdert opp mot straffelovens bestemmelser om krigstid.

Etter NS-synet var det imidlertid ikke krig i Norge 1940-45. En meget stor del av litteraturen om de dømtes syn på rettsoppgjøret går med iver og kraft inn for det standpunkt at den var noe annet enn krig, den tilstand som hersket i det okkuperte Norge. Krigen var nemlig slutt i med den norske kapitulasjon den 10. juni 1940. Da la Norge våpnene ned. Kongen, regjeringen og en håndfull sivile og militære embetsmenn flyktet til England for å kjempe derfra - som enkeltpersoner. Staten Norge hadde avsluttet krigen med Tyskland og det inntrådte en de facto fredstilstand, som først Stortingets presidentskap gjennom riksrådsforhandlingene, dernest NS-regjeringen etter 1. februar 1942, søkte å befeste med en de jure fredsslutning med Tyskland - som Hitler avslo å forhandle om

Av disse to posisjoner følger da en lang rekke divergerende oppfatninger om nesten alle forhold i Norge fram til mai 1945 - om okkupasjonsstyrets versus motstandskampens legitimitet, om de kjempende stormakters krigføring på norsk område, og om borgernes rett til å søke politisk innflytelse gjennom et parti som NS.

DET FINNES INGEN

tegn til egentlig dialog om dette under rettsoppgjørets gang. Her var det den ene parts syn som ble drevet igjennom - med alle de konsekvenser dette måtte føre med seg for den annen. I mange dommer fra rettsoppgjøret står derfor to sprikende setninger side ved side. På den ene side slås det fast at tiltalte «hevder at krigen var over 10. juni 1940», på den annen side at «han har forstått at Norge hele tiden har vært i krig».

Det norske oppgjøret hadde altså sine paradoksale sider. Men skritt for skritt ble det gjennomført. Femti tusen ble straffet for medlemskap i NS. Mange trakk et lettelsens sukk da den siste dommen falt i 1950.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media