«Si at vi har hele dagen» er debutromanen til Anne Kyong-Sook Øfsti, som til daglig er familieterapeut.

Rebekka og Marion er søstre, begge adoptert fra Korea. De vet, i likhet med mange adopterte, ingenting om sine biologiske mødre. Når Marion dør, går Rebekka inn i en sorgprosess og bestemmer seg for å reise til Seoul. Der har hun «home stay» hos I-Sook, ei kvinne som bærer på en smertefull hemmelighet, Som ung, ugift kvinne adopterte hun bort ei datter for å slippe skammen som enslig mor.   

- For meg handler boka om mødre og døtre i ulike varianter. Og om sorg. Jeg har prøvd å skrive om hvor absolutt sorg kan være. Rebekka kommer til Seoul og tror hun ser Marion på gata: «Tenk om Marion kunne finnes, bare én dag til, én time, ett lite, levende minutt», siterer hun.

- Hvor kommer du fra? Anne Kyong-Sook Øfsti er selv adoptert fra Korea. Da hun kom hit som treåring, ble hun filmet av NRK Dagsrevyen. 

- Den gang var adopsjon uvanlig. Som barn var spørsmålet jeg hatet: «Hvor kommer du fra?» Fremmed folk kunne komme bort og spørre meg. Jeg fikk også spørsmål om jeg likte norsk mat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er det sant? Er det mulig?

- Folk tok seg veldig til rette. Noen spurte: «Savner du den egentlige moren din?» Slik ble det gitt uttrykk for at familietilhørigheten min var noe uegentlig, det var nærmest noe nest best. Den gang var fokuset at det var synd på oss og at vi var heldige som ble adoptert. I dag er fokus på at barnløse par ønsker seg barn. 

Som barn mislikte hun alt snakk om Korea.

- Det er et paradoks at jeg har skrevet en roman om adopsjon, ler forfatteren.

Startet med Koreakrigen Adopsjonspraksisen startet under Koreakrigen. Barn ble hentet leirer og fratatt enslige mødre.

- Adopsjonshistorien er ikke vakker. På strukturelt nivå er det viktig å ha en kritisk forståelse av hva som skjedde. Mange koreanske kvinner er blitt tvunget til å gi fra seg ungene sine. 

Selv var Anne Kyong-Sook Øfsti først i 30-åra da hun reiste - alene - tilbake til Korea.

- Jeg lette ikke etter mine biologiske foreldre. Jeg fant ikke engang adressen til barnehjemmet, sånn sett var jeg kanskje ikke så helhjertet. Men jeg opplevde at det var minner der, uten om at det er minner. Det fikk meg til å tenke på Alzheimer, at man føler at man husker noe, uten å klare å huske eller å finne ord. Kroppen prikket og trigget hele tiden, forteller hun.

- Var som en membran Lukter og smak vekket noe i henne. 

- Det var en slik «har det på tunga»-følelse som var veldig frustrerende og spesiell. Det var som en membran, en duk, mellom meg og minnene fra Korea. Hensikten med reisen var å se hvordan jeg ville reagere. Jeg hadde lyst på den dannelsesreisen og den eventuelle personlige krisen reisen kunne utløse.  

Selv om hun ikke fikk svar på spørsmålene eller opplevde den store lykke med å oppsøke fødelandet, kan det være verdifullt, mener hun.

- Spørsmålet er hvordan vi kan skape forbindelse mellom fortid og framtid, gjennom å oppsøke minner og steder.

- Skjebnepunkter blir tydelige Tilfeldigheter og valg i livet. Alle adopterte spør seg selv før eller seinere: «Hvem ville jeg ha blitt hvis jeg ikke hadde blitt adoptert?»

- Gjennom adopsjon og forflytning, blir skjebnepunktene veldig tydelige. Rebekka er et barn blir sendt til Norge og kommer akkurat til den familien. Så dør søsteren. De var en familie på fire, så blir de en familie på tre.

Hun vet ikke om hun var hos foreldrene sine eller på barnehjem før hun kom til Norge.

- Jeg kan kjenne sorg over at jeg ikke vet mer. Men samtidig kan det man ikke får vite, bli en besettelse. Jeg synes synd på adopterte som er besatt av en følelse av urettferdighet og overgrep, fordi de er adopterte. Man kan bli mer opptatt av å finne ut av ting fra fortida, enn livet som skal leves, sier hun og viser også til debatten om donorfedre.

Hun tror ikke alternativet hadde vært bedre.

- Livet blir mer komplisert, men samtidig er jeg glad for at jeg er adoptert. Livet mitt kunne jo vært veldig annerledes i Korea. For meg handler det om å  forsone seg med at man ikke får flere svar enn man får.

- Men grubler du ikke?

- Jeg tenker en del på om mine biologiske foreldre tenker på meg? Tenker de på meg hver dag? Tenker du på meg når du ligger for døden?

Biosentriske Dagens trend er fokus på arv og biologi, noe som selvsagt påvirker adopterte.   
- På Facebook er det tusenvis som leter etter sin familie. For biologisporet er i vinden, også innenfor psykologifaget hvor man har vært mest opptatt av tilknytningsprosesser.  Hvis du som adoptert, finner din biologiske familie, får du flere relasjoner. Du må ta mange valg, og du får mer ansvar. Et slikt møte trenger ikke føles som en berikelse.  

- Ekskluderer mange Hun har forsket på kjærlighetsbegrepet i terapi. Anne Kyong-Sook Øfsti er opptatt av at det er flere former for tilknytning og mange måter å være familie på. I 2010 fikk hun mye plass i media, og mye kritikk, da hun var åpen for å diskutere et utvidet ekteskapsbegrep, altså om forhold kan inneholde mer enn to personer. 

- Fokuset på «vanlige» kjernefamilier, ekskluderer så mange — det er mange måter å være sammen på. Det ligger fortsatt et tilhørighetshierarki i hvordan man er i familie.