Det store spranget

Kanskje nådde vår sivilisasjon toppen den julinatta i 1969.

||| «I'm stepping off the ladder now... That's one small step for a man... One giant leap for mankind».

Minst 600 millioner seere skal ha hørt disse ordene, levert i Neil Armstrongs metalliske Ohio-drawl, i juli 1969. I forhold til antall apparater den gang skulle det ikke forbause om tidenes største tv-øyeblikk også fikk tidenes rating.

Programmet gikk direkte, men NASA la inn ekstra forsinkelse for å kunne sensurere eventuelle upassende følelsesutbrudd fra Stillhetens hav. Det var tross alt garvede flyoffiserer og uvørne testpiloter de hadde sendt opp dit.

Kommandør Armstrong hadde fløyet X-15, verdens raskeste fly. Edwin «Buzz» Aldrin var veteran fra Korea og hadde en doktorgrad i romfartsteori fra MIT. Michael Collins hadde 1500 flytimer som testpilot. De var i snitt 38 år gamle og overkvalifiserte for jobben, som gikk ut på å sitte i en sardinboks og trykke på knapper, samt samle litt støv og steinprøver på landingsstedet. Dette var folk som hadde hvilepuls når de skjøt seg ut fra brennende fly i ti tusen meters høyde.

De landet klokka 21.17 den 20. juli, norsk tid. Armstrong satte foten på månen klokka 03.56 21. juli. Ikke akkurat prime time for en tiåring, men jeg ble vekket for å se det.

Sendingen var en unik tv-teknisk bragd, men billedkvaliteten var dessverre ikke overjordisk. Bildene fra månen ble overført med slow scan-tv som ikke var kompatibel med vanlig overføringsstandard, noe man løste gjennom å filme av en monitor med alminnelig kamera.

I forhold til månescenene i Stanley Kubricks 2001 - som hadde premiere året før - ble den virkelige månen en nedtur.

Bildeforvrengningen og de metalliske stemmene har noe distinkt til felles med gitarsoundet til Jimi Hendrix, det sene sekstitallets mest umiskjennelige lyd. Det var ei tid som hadde fuzzboksen på. Sammenliknet med sommeren 1969 lever vi i en trygg og forutsigbar verden. De kalte opp ekspedisjonen etter Apollon, men på jordskorpa hersket Dionysos.

Stonewall-opptøyene i New York 28. juni ga støtet til homsebevegelsen. Fotballkrigen mellom Honduras og El Salvador begynte 14. juli. Ulykken ved Chappaquiddick 18. juli satte strek for Ted Kennedys politiske drømmer, etter at begge de eldre brødrene var myrdet. Kissinger og Van Thieu begynte hemmelige forhandlinger om fred for Vietnam i Paris 4. august. Manson-drapene i Los Angeles fant sted 9. og 10. august. Kina og Sovjetunionen hadde alvorlige grensetrefninger 13. august. Britiske tropper ble sendt til Belfast 14. august. Woodstock-festivalen åpnet 15. august.

Det ble aldri framført lovsanger til Apollo 11 fra scenen på Woodstock, selv om månelandingen i høyeste grad skulle talt til LSD-generasjonens lengsler: mennesket som finner fotfeste blant stjernene. Til det var prosjektet altfor innsauset i skitten realpolitikk.

Mannen som hilste romheltene i verdens første telefonsamtale fra det ene himmellegemet til det andre, president Richard M. Nixon, ble jevnt over betraktet som en skurk, noe han også viste seg å være. Apollo 11 hadde mer med våpenkappløpet mot russerne å gjøre enn med Vannmannens tidsalder.

Det måtte kanskje en ufordervet og uvitende tiåring til. Da jeg krøp til sengs den morgenen, visste jeg at verden aldri kunne bli den samme igjen. Erobringen av verdensrommet var begynt. Jeg var sikker på at når jeg selv nådde Neil Armstrongs alder, ville jeg reise mellom stjernene. Det ble ikke noe av. Kan det rett og slett komme av at vår sivilisasjon nådde toppen den julinatta i 1969, midt i det dionysiske fuzzboks-kaoset, og siden har vært på vei ned?

Mange TROR ikke på det. En slitesterk konspirasjonsteori går ut på at månelandingen aldri fant sted, at mennesker aldri har satt sin fot på månen, men at tv-overføringen i sin helhet ble iscenesatt i et Hollywood-studio.

Det skal sies at de konspirasjonstroendes «beviser» rutinemessig blir tilbakevist og stort sett bunner i manglende viten om fototeknikk, gravitasjon og hvordan gjenstander beveger seg i vakuum. I 2002 ble pensjonert oberst Buzz Aldrin så provosert av en av månelandingstvilerne, amatørfilmskaperen Bart Sibrel, at 72-åringen ga mannen en rett høyre som ble fanget på film. Aldrin slet med depresjon og alkoholmisbruk i mange år etter sin reise. Å være nummer to er aldri lett.

Nok en måneskrøne: På 1990-tallet dukket det opp en historie om at en av de mange tingene Neil Armstrong mumlet i hjelm-mikrofonen sin da han spratt rundt i månestøvet i 1/6 gravitasjon var «Good luck, Mr. Gorsky».

Mr. Gorsky, sier legenden, var Armstrongs nabo da han vokste opp i et forstadsområde i Ohio. En kveld han var ute og lekte, overhørte han en krangel mellom herr og fru Gorsky gjennom de åpne vinduene. Mannen hadde foreslått munnsex, men fru Gorsky avviste ham: «Munnsex, du liksom. Du skal få munnsex den dagen nabogutten vandrer på månen!»

Den er for god til å sjekke i hjel, som det heter.

Torgrim Eggen er forfatter og medlem av Dagbladets tv-jury.