Det store tabuet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Teamleiar på avdeling for vald og seksuelle overgrep.

Regionalt ressursenter for vold, traumatisk stress og sjølvmord i vest.

I debatten etter «Lommemannen» er det kome spørsmål om kvifor ein kar kan ha drive overgrep mot barn gjennom 30 år utan å verte teken. Min erfaring etter å ha arbeid snart 30 år med denne problematikken er at dei fleste som gjer seksuelle handlingar mot barn driv med det utan å verte teken. Det er fleire grunnar til det.

Seksuelle overgrep mot barn støyter mot den forståinga vi har mellom vaksne og barn, og det finst ikkje språk og nemning av dette. Det er og vanskeleg å formulere slike erfaringar på ein slik måte at det ikkje vekkjer anstøyt. Barn som opplever seksuelle overgrep kjenner seg skuldig i medverknad og vil fort gøyme bort historia si. Derfor vil seksuelle overgrep som oftast verte ukjent for omgjevnadene.

Nokre barn og unge kan fortelje slike soger utan at det har hendt; i forskinga har ein eit par dømer på at ein kan få barn til å fortelje falske historier. Desse studia er godt stoff og vert publisert i det offentlege rom. Desse få resultata vert og generalisert utover det som er studert. Det er mellom anna ikkje nokon studie som seier at barn kan ledast til å seie noko slikt om eigne foreldre. Barn som fortel utan at noko har hendt vert kalla falske positive.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer