Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det store utenforskapet

OPEC: Olje- og energiminister Åslaug Haga oppfordret nylig til mer offentlig debatt om Norges oljepolitikk. La meg begynne med det viktigste spørsmålet som aldri blir stilt. Hvorfor i alle dager er oljeeksportøren Norge medlem av det Internasjonale energibyrået, IEA og ikke i Organisasjonen av oljeeksporterende stater, Opec?

IEA har som hovedmålsetning å bidra til en lav oljepris, hvilket vil si at Norge og andre oljeeksportører skal få minst mulig igjen for vår viktigste eksportvare. Opec arbeider for det motsatte. Til tross for begges retorikk om «stabilitet i oljemarkedet, til beste for både konsumenter og produsenter», er det i stor grad snakk om en klassisk interessekonflikt mellom kjøper og selger.

Da Norge ble medlem i IEA i 1975, var vi fortsatt en nettoimportør av olje, og beslutningen ga slik sett mening. Allerede i 1994 var imidlertid Norge verdens tredje største oljeeksportør, og siden kan ikke IEA-medlemskapet kalles annet enn et enormt paradoks.

Men la gå at det norske Opec-utenforskapet er et noe naturstridig fenomen. For hva skal vi egentlig med Opec når oljepumpene går for fullt og oljeprisen skyter i været likevel?

«I en slik situasjon er internasjonalt samarbeid mellom oljeproduserende land helt overflødig» konkluderer professor Dag Harald Claes i Dagbladet (11.01.2008). Claes, som beskylder norske regjeringer for å ha lagt lokk på oljedebatten, bommer imidlertid stygt på den ballen Olje- og energiministeren kastet ut, når han selv avfeier spørsmålet om hvordan Norge bør forholde seg til et uforutsigbart internasjonalt oljemarked.

La oss først se på hva Norges posisjonering i dette markedet hittil har betydd økonomisk. På 1990-tallet stod Norge i perioder for hele syv prosent av verdens samlede oljeeksport. Det innebar en betydelig markedsmakt. Men i stedet for å holde igjen på eksporten for å stagge det drastiske prisfallet, slik som Opecs kvotesystem forutsetter for sine medlemsland, skrudde Norge opp utvinningstempoet. Slik bidro vi til at oljeprisen ble liggende på rundt 20 dollar fatet, og enkelte ganger til og med duppet under 10. Av alle betydelige oljeeksportører var Norge i denne perioden det landet som pumpet opp mest olje i forholdt til mengden kjente reserver. Det betyr at i dag, når prisen på et oljefat har nådd historiske 100 dollar, har vi brukt opp mye av den lettest tilgjengelige oljen.

Det er fristende å multiplisere tallet på oljefatene som vi pumpet opp og sendte til verdens største konsumenter på billigsalg på 90-tallet med dagens oljepris. Slik vil man få fram enorme milliardsummer, i dollar, på hva Norge ville tjent på å ha litt mer is i magen og la verdien av oljen øke under havbunnen i stedet for i det langt mindre rentable oljefondet. Tatt i betraktning oljemarkedets kompleksitet, vil et slikt regnestykke for et hypotetisk hendelsesforløp der norske myndigheter fulgte Opecs kvotesystem, aldri kunne gi et eksakt tall på hva vi har tapt. Men at Norges regjeringer har subsidiert amerikanske privatbilister med milliarder av dollar i form av billig bensin på bekostning av vår egen befolkning, er hevet over enhver tvil.

De som derimot ikke har tjent på den norske politikken, er resten av oljeeksportørene. Flere av dem er fattige og forgjeldede land, som til tider har måttet holde igjen på sin eksport for å reversere fallet i oljeprisen. Med en oljepris på 100 dollar fatet, skummer vi fløten som gratispassasjer på deres bekostning. For det er ikke slik, som det kan framstå i Claes innlegg, at det kun er den økte etterspørselen som har gjort at prisen har steget. Siden årtusenskiftet har Opec avholdt sitt første toppmøte på 25 år og to nye oljeeksportører, Ecuador og Angola, har sluttet seg til organisasjonen. Dette har ikke gått upåaktet hen i Washington, som la skylden på Venezuela, verten for Opec-toppmøtet i 2000, for revitaliseringen av Opecs markedsmakt. I dette henseendet framstår amerikanernes vurdering langt mer troverdig enn Claes forhastede konklusjon om at samarbeid mellom oljeeksportører er irrelevant.

I dag arbeider Opec med et forslag om at oljehandelen ikke lenger skal foregå utelukkende i amerikanske dollar, men baseres på en såkalt valutakurv der valutaen til viktige markedsaktører som Kina, Russland og EU også er representert. Ettersom dollaren har fått sin verdi halvert på bare få år, bør dette forslaget være like interessant for Norge. For økningen i oljeprisen kan fort utlignes av fallet i dollarverdien. Og enda verre; enkelte oljeanalytikere har igjen begynt å snakke om et mulig prisfall i løpet av året på grunn av høyere produksjonskapasitet utenfor Opec. I kombinasjon med dollarens verdifall, vil dette føre til at vi får betydelig mindre igjen for oljen vår. Det er svært korttenkt å ikke forberede seg på et slikt scenario, men kun kalkulere med at Opec-landene skal ta på seg byrden ved å holde igjen på oljeproduksjonen dersom det skulle inntreffe.

Professor Claes er selv inne på at frykten for reaksjoner fra verdens mest oljetørste nasjon, USA, er årsaken til at Norge aldri har meldt seg inn i Opec. Men dersom Norges posisjonering i oljemarkedet skal baseres på amerikanske regjeringers trusler, bør i det minste velgerne få vite dette. I dag er skepsisen mot Bush-administrasjonen enorm, også i Norge. Samtidig er det grunn til bekymring på velferdsstatens vegne når oljereservene gradvis skrumper inn, mens varselropene om en forestående pensjonistboom stadig blir hyppigere. Forutsetningene for å samle folkelig støtte for å ta de nødvendige grep for å få mest mulig igjen for resten av oljen vår, er derfor antakelig bedre enn på svært lenge.

Både Arbeiderpartiet, Høyre og sentrumspartiene har imidlertid sittet i de sjenerøse regjeringene som administrerte oljen vår i tråd med IEAs ønske om høyere utvinningstempo og lavere oljepriser. De slapp svært billig den gangen, både fra opposisjonen, mediene og miljøbevegelsen, som tydeligvis ikke har nese for å fronte en vinnersak der Norges legitime økonomiske interesser går hånd i hånd med den globale miljøkampen. Det er fortsatt velgere å tjene på å legge tyngde bak kravet om å bytte ut IEA med Opec, men likefullt hersker en øredøvende stillhet omkring temaet. Er det da slik at alle Norges partier vil fortsette å la hensynet til de store oljeimportørene veie tyngre enn klimaet og vår egen velferdsstats økonomiske fundament? Den som tier samtykker.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media