Det storetomte-tyveriet

Fra hvilke av de tre baksider skulle et operabygg ved Vestbanen ses? Fra bilvinduet, i full eksos? I konstante trailer-vibrasjoner? Trafikken der blir. Biltrafikken ved Bjørvika reduseres dramatisk.

Ønsker vi visjonsløs kultur-ghetto i en mettet del av Oslo vest? Listen over kulturinstitusjoner på dette lille området er allerede lang: Konserthuset, Black Box Teater, Felix kinoer, Vika kino, Det norske teater, Nationaltheatret, Stenersenmuseet, Akershus Slott, Rådhuset, Chat Noir, Smuget, Den Gamle Logen, Museet for samtidskunst, Klingenberg kinoer, Saga kinoer, Oslo Nye Teater, Filmteatret, Centralteatret, ABC-teatret, Cinemateket, Universitetets Aula, Astrup Fearnley Museum, Nasjonalgalleriet, Historisk Museum, Kunstnernes Hus, Universitetsbiblioteket og Slottet.

Vet Anne Enger Lahnstein og andre at ca. en tredel av tomten alt er spist opp? Tatt av veivesenet i fred og ro?

Skulle man nå kline inn en hel opera med alt som dertil hører av hovescene, biscener, lager-rom, garderober for utøvere og publikum, snorloft, div. maskinrom og øvingsrom, foierer, tilbringertjeneste, parkeringsfasiliteter, mulighet fo rparallelle produksjoner, utsalg, utstillingsarealer, aktivitetsrom for barn og unge, samt annet som man ha når man først bygger en milliardopera? Tør man risikere at dette blir en krampaktig kulturell lukeparkering, _ til glede for kommende års revyforfattere? Oppleve trangboddheten på Folketeatret en gang til?

Vi har hatt et stort nasjonalistisk OL. Gjort er gjort. Spist er spist. Var Norges forfengelige ønske om å «bli satt på kartet» verd alle milliardene? Kanskje. Kanskje ikke. Og vi får, til X antall milliarder, en flott flyplass. På riktig sted?

Er det nå så viktig at Lahnstein (som har proff teft for hva som er en populær sak her og nå) får presset inn opera akkurat bak Vestbanen? Hun bør være fornøyd med et ettermæle som også vil romme «hun fikk operasaken ut av dødvannet».

Og er det så viktig at sarte sjeler får trippe tørrskodd ned fra Holmenkollbanen? Det vil gå taxi og bane til Bjørvika også.

Å ta vestbanetomten fra de mange, til opera for de få, er ikke fair. Hadde andre grupper så og si krevet det samme, ville det bli kalt frekt.

Det er for privat og for korttenkt å ignorere muligheten for å gi noe tilbake til byen i retur for at borgerne betaler så mye for å holde en enkelt disiplin _ opera _ flytende. Denne retur vil Bjørvika-lokalisering gi langt bedre.

Vi diskuterer ikke her hvor mange hundre eller tusen kroner hver eneste operabillett dertil subsidieres med. Av våre alles penger. Både nå og seinere. (Ville vært rimeligere å sende operagjengere med fly til forestilligner i London.)

Klart at opera ikke lønner seg. Det skal den heller ikke. Men når man stenger offentlige bad, bibliotek og ungdomsklubber, «fordi det ikke lønner seg» (og forbauses over økende kriminalitet), da kommer det i et underlig lys at vi, for å være en «sivilisert» nasjon, må ha nyere opera, og ha den der operafolket tror den må ligge. Operaen bør ikke nå, i innspurten, lide av hastverk, fordi de som burde tenkt og handlet i de siste 10_15 år _ uansett hvem _ ikke maktet det.

Rett skal være rett: det var ikke operafolket som nådeløst stengte Parkteatret og Jarlen, Ringen og Sentrum kinoer fordi de ikke «lønte» seg. Men de gikk med mindre underskudd enn en opera.

Men ingen behøver å «tape ansikt» i denne sak. Intet lik ligge igjen på scenen. Her kan alle vinne.

For få år siden reagerte mange med berettiget harme over at forsikrings-gigangsterne fikset en byggesak like bortenfor vestbanetomten, bak Aker Brygge. Reaksjonene var forgjeves: et av de siste åpne rom i bydelen ble ufølsomt fylt igjen med talentløs stål- og betongarkitektur. Ny-slum. En mur mellom folket og fjorden.

Skulle det da bli bedre om man fyller igjen det aller siste åpne rom i dette sentrale byområde med glass, betong og marmor, fordi man kaller det opera?

Snorloftets enorme høyde vet vi nå om. Men vi vet ikke hvor mange tusen mennesker som ved vestbaneopera ville miste den kjære utsikten til fjorden.

Kåre Willoch sa, med vanlig presisjon: «I Oslo betraktes ethvert åpent areale som en byggetomt.»

Vestbanetomten _ det lile som er igjen _ er åpent. Men her er ingen byggeplikt! Gode arkitekter vet: less is more.

Oslo-marka har nok mange trær. Men byen vår har langt færre grønne områder enn de europeiske byer vi liker å sammenligne oss med.

De unge har fått altfor lite. Også i sentrum. Club 7 «lønte» seg ikke, og ble brutalt stengt. Bevar en av de siste åpne lunger. Plant trær og grønt innenfor Vestbanen, til glede for barn, unge, voksne. For de mange. Hva med et en-etasjes mini-teknisk og marint museum inni det grønne? (Sjøfartsmuseet i Kiel er en stor opplevelse i et lite hus.) Med benker, hvile og eventuelt (rulle-)skøytebane rundt. Som Rockefeller Center i New York.

Det innrømmes at opera-skissen på vestbanetomten, vist i Aftenposten i mai, så frapperende ut. Fra luften. Men Fornebu stenger om 16 uker. Den eventuelle koloss ville få tre baksider og, som beskrevet, få en inntrukket, ikke synlig, fasade. Av hensyn til det fredede klenodium Vestbanen. (Norge har ikke spart for mange slike bygg.) Kolossen ville blokkere dette åpne rom. Som en feilparkert dinosaur. Man bygger da ikke et milliardbygg som stenger, kaster skygge fra flere baksider, og der fasaden ikke skal synes! Det er imidlertid ikke arkitekten, men tomten som er gal. Her skal ikke enkeltløsninger angrupes eller forsvares.

Den gledelige utvikling som på få år har skjedd i kvadraturen nær Akershus Festning, viser at det nytter. I vår tid. Det er en slik fortsatt utvikling mange av oss nå ser mulig, ved naturlig å forlenge Prinsens gate, Tollbugaten og Rådhusgaten østover. Det vil gi oss noe positivt å strekke oss etter. Oppleve å delta i en givende dugnad. Som byen og landet ikke har råd til å la være.

Det er disse lengre linjer vi velger politikere til å trekke opp.

Paris ville ikke vært den byen vi liker, om ikke Haussmann og andre hadde trukket slike linjer. Vi skal ikke leke Paris eller Sydney. Men vi kan, ved ikke nå i panikk velge den altfor trange vestbanetomta, lære av det lite vellykkede i nettopp operaen i Sydney, og den nye opera i Paris.

De fleste ser det ønskelig å redde området ved Sentralstasjonen fra bil-helvetet. Byens tunnell-løsninger viser at det hjelper. bilens tyranni er ikke lenger selvsagt. Nå vet vi bedre. Vi vet mer om hva vi dør av. Vi vet mer om hva vi lever av.

Nå kan du vise hvilket format du har, Simensen.

Til den som ikke har gjort det: ta deg en time, og skritt opp begge tomtene. Besøk trafikken og motorveien ved Vestbanen, og den klukkende bryggekanten i Bjørvika. Inne i viken eller ute på pynten. La tanker og drømmer vandre.

Grunnforhold? Norges lenge største bygning, Oslo Havnelager, ligger et steinkast unna. På Hurum var det tåke. På kameralinsen. Forhåpentlig blir det ny opera. Det bør bli et bygg for neste århundre. Kortsynt å ikke gripe den grandiose og stadig mer sentrale tomt i vannkanten.

Neste generasjon vil dømme oss hardt hvis vi nå velger et provisorium i glass og marmor. De vil tenke på «Hvor mange fikk man inn i en telefonboks-leken».

Hvorfor må man absolutt binde seg til år 2005? En flott opera vil kunne stå ferdig lenge før det store nasjonale jubileum i 2014. Til glede for langt flere enn operafolket.

Sybiosen mellom Byhallen. Munch-museet, Middelaldermuseet, Oslo Akvarium og en romslig opera med fritt utsyn til Ekeberg, fjorden og Akershus vil generere energi vi knapt aner.

Mye ble med rette sagt om det dyre Norges Bank-bygget. Mend et må sies at det ble en av forutsetningene for rehabilitering av Kvadraturen. Opera i Bjørvika vil om få år befinne seg nettopp langs den aksen i Oslo der ting skjer. Og en halv time fra flyet til og fra den store verden.

På Vestbanen ville et operabygg være en generende inntrenger. I Bjørvika vil det kunne bli en nasjonal skulptural berikelse.

La oss glede oss over å bo i et land som har råd til å omtenke bilens rolle, som har råd til ungdomsklubber, bibliotek, bad og opera. Og som har noen av verdens beste arkitekter.