TRUENDE: Åpenhet rundt psykisk sykdom blir av de fleste oppfattet som positivt, men når det kommer til meg selv blir det vanskelig. Den åpenheten jeg trodde jeg var tilhenger av, blir plutselig truende. Hvorfor er det sånn? spør innsenderen. Foto: Shutterstock
TRUENDE: Åpenhet rundt psykisk sykdom blir av de fleste oppfattet som positivt, men når det kommer til meg selv blir det vanskelig. Den åpenheten jeg trodde jeg var tilhenger av, blir plutselig truende. Hvorfor er det sånn? spør innsenderen. Foto: ShutterstockVis mer

Psykisk helse:

Det strammer i halsen og rundt brystet. Shit, tenker jeg. Dette passer dårlig!

Psykisk helse har beveget seg fra å være tabu til å bli noe det snakkes åpent om på en helt annen måte enn tidligere. Hvorfor er det da så vanskelig å være åpen om egen psykisk smerte?

Kommentar

En helt vanlig mandag morgen, men ikke helt. Det starter som en ordinær mandag med det vanlige morgenritualet de fleste familier kjenner godt: Vekkerklokka ringer, ungene vekkes, frokost spises og nister smøres, før alle plutselig må være ute av døra. Innimellom disse aktivitetene rekker jeg å dusje – noe jeg burde ha gjort før jeg la meg kvelden før for å spare tid.

Der, i dusjen, med de varme strålene mot huden kjenner jeg at den vanlige mandagen kanskje ikke blir akkurat det.

Det er noe urolig som rører på seg i magen et sted, noe som holder på å vokse seg større, og som kommer til å spre seg til resten av kroppen, raskt.

Jeg puster dypt et par ganger, men får det ikke helt til. Luften vil ikke ordentlig ned i magen. Det strammer i halsen og rundt brystet, kvalmen stiger, og tårer sprenger på. Shit, tenker jeg. Dette passer dårlig! Hvorfor skjer dette nå? Hjernen blar gjennom det sedvanlige kartoteket for å finne en mulig forklaring, men kommer ikke opp med noen. Helga har vært fin og avslappende, jeg har sovet godt og det er ingen planlagte møter jeg gruer meg til, eller noe annet som tilsier at dette skulle komme i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vurderer hvordan jeg skal gripe an dagen videre – om jeg skal være åpen til lederen min og si det som det er, at jeg har fått angst og ikke vet om jeg klarer å komme på jobb, men kanskje kan jobbe hjemme – eller skal jeg si at jeg er «vanlig» syk og må bli hjemme? Kanskje skal jeg bare bite tennene sammen, dra på jobb og satse på at det går bra?

Før jeg rekker å konkludere blir badedøra åpnet. Minstemann kommer inn og hoster stygt, mens han ser halvsløvt opp på meg. Lyden på hosten etterlater ingen tvil, og jeg slipper å ta stilling til hvordan jeg skal håndtere denne mandagen: Jeg skal være hjemme med sykt barn.

Beskrivelsen av denne morgenen er lik mange morgener i mitt liv, selv om det typiske mønsteret for meg er at uroen bygger seg opp i løpet av dagen, eller kommer snikende om kvelden og til tider holder meg våken om nettene.

De slitsomme dagene er heldigvis ikke i flertall, selv om jeg i perioder har kjent mer på mørke enn lys. Livet mitt er en salig blanding av lys og mørke, ro og uro, glede og fortvilelse, men noen dager tar angsten over, og alt annet kommer i bakgrunnen.

Angst er en kravstor tilstand uten rom for så mye annet enn seg selv. Enkle ting blir vanskelige, og vanskelige ting blir umulige. Verden skifter form og farge og blir til en grå, trang korridor jeg ikke finner veien ut av.

Selv om jeg klarer å sette ord på angsten, og hvordan den kjennes for meg, synes jeg det er vanskelig å si fra på jobb og til de rundt meg, at angst er en del av livet mitt. Noe i meg sier at det burde det ikke.

Det burde vært enklere for meg å være åpen. Psykisk helse er stadig på agendaen på nye måter og i nye kanaler. Jeg er så heldig at jeg har en jobb som er rimelig fleksibel og gir meg muligheten til hjemmekontor. Jeg har en leder det går an å snakke med, og som jeg har vært åpen med når jeg har vært nødt.

Blant venner og kolleger er psykisk helse, og uhelse, et tema det ofte snakkes om, og åpenhet blir av de fleste oppfattet som noe positivt. All åpenheten til tross, når det kommer til meg selv blir det vanskelig. Den åpenheten jeg trodde jeg var tilhenger av, blir plutselig truende. Hvorfor er det sånn, og er det bare jeg som opplever dette paradokset?

Jeg tror svaret på det siste spørsmålet er nei. Jeg kan telle på et par fingre de gangene en kollega eller noen som ikke var en av mine nærmeste venner, åpent sa til meg at de hadde angst eller slet psykisk. Jeg kan ikke huske at noen har sagt åpent på jobb noen gang at de har vært borte på grunn av psykiske plager eller sykdom, selv om alle egentlig har visst at det har vært grunnen.

Åpenhet er veldig behagelig på andres vegne, men ikke like bekvemt på egne. Bare prøv å starte en lunsjsamtale med litt klaging over tilbakevendende angst i stedet for tilbakevendende forkjølelse eller løper-kne og se hva som skjer.

Det finnes sannsynligvis mange grunner til at denne åpenheten fortsatt er vanskelig. Psykisk smerte handler om følelser, det er personlig og sårbart. Derfor vil det alltid være en forskjell på løper-kne og angst, selv om begge deler gjør fryktelig vondt.

Jeg tror en viktig grunn til redselen for åpenhet på dette området også handler om at vi fortsatt er mange som forbinder psykisk smerte med svakhet. Å være psyk er tegn på noe svakt, og vi tør ikke vise sårbarheten vår selv om den er like menneskelig som alle de andre sidene våre.

Selv har jeg problemer med å stole på at kolleger og andre vil fortsette å se meg slik de gjør i dag, hvis de får vite om angsten min. Jeg er redd for å bli redusert til «hun som sliter», til en man ikke kan regne med, eller som de spør hverandre om hvordan har det i stedet for å spørre meg. Jeg er redd for å bli fryst fast i et bilde og en form som ikke tar høyde for at angsten er noe som kommer og går, som ikke gjør meg mindre kompetent eller sammensatt som menneske, og som kanskje også vil bli borte med tiden. Å gå fra å være et menneske til å bli en tilstand er ikke særlig fristende.

Psykiske plager er en av hovedårsakene til at folk sykmeldes. Jeg tror ikke på enkle løsninger på dette området, og jeg er overbevist om at psykisk smerte og sykdom i mange tilfeller er helt reelle og legitime grunner til sykemelding.

Men, jeg tror samtidig at det vil gjøre noe med oss hvis vi våger å si til kollegene våre og folk rundt oss, at det fra tid til annen gjør vondt andre steder enn i halsen eller kneet. Da blir det kanskje lettere å komme på jobb selv om det er trangt i brystet en dag og øynene er rødere enn vanlig. Og hvis vi våger å komme på jobb når vi er litt skranglete, eller våger å si den egentlige grunnen til at vi er borte, og erfarer at det går bra, tror jeg sjansen er mindre for at vi sitter hjemme og strever med noe vondt på egen hånd som vi til slutt må gå til legen med for å slippe å vise fram til noen.

For min egen del har jeg bestemt meg for at neste gang jeg står i dusjen en morgen og det strammer seg til i magen, skal jeg være åpen og fortelle lederen min at i dag er jeg psyk, men invitere til at vi sammen kan prøve å finne ut om jeg bør være hjemme og jobbe, hjemme uten å jobbe eller om jeg skal ta en tur på jobb likevel. Da blir det i så fall uten å bite tennene sammen og late som ingenting.