Det strategiske bryllup

Jan Guillou har fullført trilogien om Arn Magnusson. Kongene drev maktkamp og krig for å bygge Sverige, men framfor alt visste de å gifte seg til makt.

«Den en må leve med under samme tak, er en ting. Den en skal ha barn med er det samme. Men hva en ellers gjør for forlystelsens skyld, det du med dåraktig stahet kaller kjærlighet, det er noe annet.»

Dette kongelige ekteskapsråd brøler jarlen Birger Brosa ut i raseri på side 98 i Jan Guillous siste bok «Riket ved vegens ende». Makt er en ting, kjærlighet noe annet. I denne historien gjelder det å få to kongsslekter alliert mot en tredje fiende. Hva var da et bedre middel enn giftermålet ?

Arn Magnusson står likevel imot. Han har lovet sin elskede Cecilia Rosa å komme tilbake etter 20 år som tempelridder i Det hellige land. Han er fast bestemt på å gifte seg med henne, om så krig truer eller kongemakt står på spill. I maktkampen om Sverige er kongelige ekteskap et selvfølgelig våpen.

TANKEN PÅ PARET i Ullevålsveien trenger seg på under lesningen av Guillous bok. En kronprins som ikke vil gifte seg til makt, men til alminnelig liv. Det kongelige ekteskap brukt motsatt. Mens historiens konger bygde opp sine riker gjennom ekteskap og arv, går dagens kongelige dynastibygging andre veien, ned i det folkelige borgerlige samfunn.

Dronning Victoria klarte å få plassert sine barnebarn i de fleste av Europas kongehus. Det habsburgske fyrstehus bygd opp sitt overveldende rike med strategiske riktige giftermål. Mange hundreår tidligere råder samme tanke i Vestergötland. Jan Guillou lar området mellom innsjøene Vänern og Vättern være arena for kampen om den svenske statsmakten, mellom Folkunge-slekten, Sverkerne, Danene og Eriks-ætten.

DET VAR EN VILL idé fra Jan Guillous side å skrive tre middelalderromaner. Utgangspunktet hans var dagens Sverige. Han var forbannet over rasehets mot muslimer. Forbannet over mangelen på kunnskap om historien utenfor den kristne kulturkrets. Ved å skrive om tempelridderen Arn Magnusson i Det hellige land kunne han få fram den muslimske verdens oppfinnelser og framskritt. Slik begynte det.

Jan Guillou

  • Født 17. januar 1944 i Stockholm.
  • Sønn av norskættet rikmannsdatter og fransk adelig diplomat.
  • Vokste opp med stefar som behandlet ham dårlig.
  • Dømt til ti måneders fengsel i 1974 for å ha avslørt en avdeling i den svenske etterretningstjenesten.
  • Fikk ideen til serien om «Coq Rouge» under soning.
  • Er Sveriges mest solgte forfatter, og den mest solgte utenlandske forfatter i Norge.
  • Skrev til sammen ti bøker om Carl Gustav Gilbert Hamilton.
  • Første bind i middelaldertrilogien om tempelridderen kom ut i Norge i 1998.

I den første boka «Veien til Jerusalem» presenteres vi for den ekstraordinære stormannssønnen Arn. Han deltar i kamp og strategi med store evner. I møtet med den unge og vakre Cecilia Rosa begår han imidlertid en synd som gir han 20 års straff som tempelridder.

Bok nr. 2 «Tempelridderen» fra Det hellige land er nesten forstyrrende aktuell. De troende står imot de vantro og omvendt. I denne boka utkjempes kamper og slag på de samme stedene som hver dag nevnes i nyhetene fra Midtøsten. Tempelhøyden som på 1100-tallet huset tempelriddernes hovedkvarter, er den samme som Ariel Sharon spaserte på da han utløste nye uroligheter i de palestinske selvstyreområdene. Også den gang sto kampen om de hellige steder som to religioner anså som sine mest symbolske arenaer

Arn kommer mirakuløst nok fra tempelridderordenen i live og tar med seg mange mørkhudede frender nordover til Vestergötland.

I den siste boka, «Riket ved vegens ende», er Arn tilbake i det endelige oppgjøret om hvem som skal skape statsmakten Sverige. Cecilia Rosa har ventet i kloster i 20 år, men foreningen mellom de to elskende skal ikke skje uten politiske konsekvenser. Arn Magnusson bringer framskrittet til den mørke middelalderen. Hans muslimske leger og ingeniører legger inn rennende vann, lager såpe og lærer bort legekunst.

JAN GUILLOU ER BEDRE som historisk forfatter enn som skaper av agentromaner. Han har gjort meget grundig research og har store kunnskaper om middelalderen. Han får fram et levende bilde av denne historiske brytningsperioden, hvor kampen mellom den kirkelige og verdslige makt er av avgjørende betydning.

Guillou er like god på detaljene i det kvinnelige klosterliv som han er på våpenteknikk i de store ridderslagene. Av og til kan det bli vel politisk korrekt, med sterke kvinner og dyktige muslimer, men stort sett balanserer det. Selvsagt bruker han spenningsforfatterens knep og driver leseren med seg i den historiske dramatikken.

Sigrid Undset har tydelig vært en inspirator for forfatteren. Stemningen i kirker og klostre minner om den i «Kristin Lavransdatter», og Guillou synes som Undset å ha en glede over middelalderen som historisk epoke. Da Cecilia Rosa blir gravid igjen etter mange år og skal beskrive følelsen av å kjenne liv, bruker hun det samme uttrykk som Kristin Lavransdatter: - Som å kjenne en liten fiskehale slå under hjertet.

Språklig er Guillou ganske nøktern. I skildringen av Arn og Cecilias kjærlighetshistorie nærmest beskjeden. Han preges av det presise og knappe som finnes i sagaer og historiske fortellinger.

«RIKET VED VEGENS ENDE» er punktum for historien om Arn Magnusson. Det er nesten trist. Det har vært en sann svir å få lese seg inn i den store veven av kriger og hverdagsliv, allianser og maktspill, intriger og kongelige giftermål - som Jan Guillou fører fram til Svea Rige.

KUNNSKAPSRIK:</B> Jan Guillou er bedre som historisk forfatter enn som skaper av agentromaner, mener Dagbladets kulturredaktør.