Kommentaren: SV foran landsmøtet

Det strategiske skiftet

SV vil forene større likhet med et kjempeløft for klima, miljø og en strategisk næringspolitikk. Planen er dristig og krever dype endringer, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Når SV samles til landsmøte i dag, skjer det med ett lettere sinn enn så mange ganger før. Meningsmålingene er gode, medlemstallet har steget betydelig, de indre motsetningene gir ikke lenger blodtap og SV kan vise klør mot en blå og svekket regjering. Utsiktene til et godt kommunevalg er realistiske, og lenger fremme venter den store styrkeprøven. Stortingsvalget i 2021 vil bli særdeles viktig for venstresiden og miljøbevegelsen. Et grønt skifte som går i dybden, krever også et politisk skifte.

Partienes landsmøter er ofte godt regisserte forestillinger med partiledelsen som manusforfatter, instruktør og produsent. Motsetninger i enkeltsaker og mellom personer, får gjerne stor oppmerksomhet. SVs landsmøte kan også by på dette. Det er helt uvisst om partiets nye nestleder blir Torgeir Knag Fylkesnes eller Kari Elisabeth Kaski, begge stortingsrepresentanter. Vi vil få se oppgjør om spørsmål som gjelder bompenger, vindmøller, kraftkabler og innvandring.

Det er likevel mest grunn til å merke seg det store prosjektet som er landsmøtets egentlige politiske tyngdepunkt. SV fremmer nå en slags rammeplan - en grønn New Deal - som tar sikte på dyptgående endringer i hele den norske samfunnsstrukturen. Oppgaven beskrives slik: «Vi skal bekjempe klimaendringene og omstille samfunnet, samtidig som vi snur veksten i ulikhet i makt og rikdom både globalt og nasjonalt».

Det sentrale grepet i denne ideen er koblingen mellom ulikhet og de store omstillingene som vil komme. For å gjennomføre endringene er det behov for folkelig støtte. Økende ulikhet ødelegger det samholdet og den tilliten som så store samfunnsendringer er avhengige av. Et eksempel er de gule vestene i Frankrike. Hvis det grønne skiftet styrker de rike, og sender regningen til folk flest, vil prosjektet stanse eller gå opp i flammer. Derfor må flere med, og i særlig grad fagbevegelsen, mener SV.

Det andre elementet er at planen må være tydelig og konkret. Nå er klimadebatten ofte preget av livsstilsmoralisme og høytflyvende teknologientusiasme. SV knytter heller neven. Leting etter olje og gass må opphøre, og det skal ikke lenger tildeles nye felt til oljeselskapene. Utslipp av klimagasser må reduseres med minst 60 prosent innen 2030, ingen fossile utslipp etter 2040 og ingen forurensing generelt innen 2050. Samtidig som oljenæringen fases ut, vil SV at staten følger en strategisk plan for satsing på ny industri i stort omfang. I det siste ligger en tydelig invitt til Ap og fagbevegelsen. Men også en brodd mot nesten alt høyrepartiene står for.

Bak dette ligger en oppfatning av at vi ubønnhørlig er på vei inn i en ny historisk epoke med store omstillinger i økonomi, teknologi og levekår. At endringene er så store og viktige at det ikke kan overlates til markedet alene, men krever politisk strategi, plan og bred deltakelse. Skattelettelser for de rike gjør ikke verden grønnere, bare mer ulik, er SVs påstand.

Det er et slikt prosjekt Arbeiderpartiet og Senterpartiet må forberede seg på om de vil ha SV med i en mulig regjering i 2021. I forhold til Stoltenberg-regjeringen, vil kravene vil bli høynet når det gjelder klima og miljø. Om dagens oppslutning holder seg, er dessuten styrkeforholdene betraktelig endret. Sp er nå blitt landets tredje største parti, og SV har vokst. Utenpå der er Rødt i en slags blomstring.

Når styrkeforholdet endrer seg må også politikken justeres. Arbeiderpartiet må forvente krav om en skarpere distriktspolitikk, en kraftigere klima- og miljøpolitikk og en mer aktiv holdning i saker som gjelder EØS. Framfor alt må det være en regjering som vil noe, som har store ambisjoner. Drift av den norske staten og status quo er ikke nok. Da vil SV heller foretrekke et liv utenfor regjeringskontorene, kanskje med den makt som en vippeposisjon kan gi.

Både Sp og SV flagger store ambisjoner innen sine politiske kjerneområder. Det øker fallhøyden om partiene ikke leverer, men det øker også presset på Arbeiderpartiet. Der foregår for tida politiske justeringer, bl.a. når det gjelder velferdsprofitt, ulikhet og forholdet mellom klima- og næringspolitikk. Om det ikke skjer endringer i styrkeforholdet på venstresiden, må Ap akseptere en mindre dominerende posisjon i en framtidig allianse. Da er SV noen steg nærmere sin store drøm: Å bli et likeverdig arbeiderparti.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.