Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det stupide harryland

«Faktisk var det flere brutale og forbryterske mennesker på landet enn i byen. På landet var brutaliteten og voldeligheten selve fundamentet.» Slik reflekterer en landsens lege i et «stupid fjellsamfunn» i Østerrike.

Sitatet er hentet fra Thomas Bernhards «Forstyrrelse», som nylig er utkommet på Bokvennen forlag i Sverre Dahls oversettelse.

HER FØLGER VI legen på hjemmebesøk til sine «motbydelige» pasienter. Blant dem er en brutal gjestgiver, som «beveget seg hjulbeint rundt på en stadig mer seksualubehjelpelig måte og virket frastøtende på omgivelsene». Og der legen kommer til følgende konklusjon: «De fattige er dobbelt så brutale, tarvelige og forbryterske, ja nettopp disse er det i en langt mer forferdelig grad utifra sine muligheter.»

Det er snart en generasjon siden Bernhard hadde sin storhetstid. Nå er det Levi Henriksen som topper bestselgerlistene, harrygutten fra Kongsvinger som med oppriktig kjærlighet bedriver såkalt heimstaddiktning. For det er blitt in å være harry. Det vil si, det er blitt in å hylle det som er harry - spesielt blant «finkulturelle» byfolk og akademikere. Sistnevnte har riktignok omdøpt sjangeren - hvis opprinnelse gir leie assosiasjoner til nazitid og renrasede ariere - til «regionallitteratur».

HARRYFOLKET SELV blir kanskje litt smigret over den plutselige finkulturelle oppmerksomheten. Ikke bare fra litteraturen, men gjennom billedkunst, film, hip hop og «virkelighets-tv». Det er en oppmerksomhet som har en slagside. For når Christine Koht jakter på den norske folkesjela, er det ikke bare av kjærlighet til bygda og folket. Med dvelende nærbilder av Jan Johansen-hjem får Koht vist et humrende tv-publikum hvor smakløs det egentlig går an å bli. Et publikum som ler seg skakke over Kohts «naive» beundring for Johansens såkalte ærlighet, som får ham til å komme med innrømmelser som at «nei, jeg er ikke sånn følsom».

FOR DET ER ikke nødvendigvis folkesjela man hyller i den nye «heimstad»-bølgen, men i hvor stor grad du får disse landsens stupide folkene til å utlevere seg selv. Og her er hun god, bydeisa Koht. God. Og langt mer ondsinnet enn Thomas Bernhard, hvis «antiheimstaddiktning» er så hinsides at den nærmest virker mot sin hensikt.