Det sunne raseriet

Har sosialantropolog Marianne Gullestad glemt vår nære likestillingspolitiske historie?

Vi hengte klesvasken vår mellom trærne på Karl Johans gate. Demonstrerte og markerte oss fargerikt, pågående, frekt og radikalt. Vi var så sinte. Så eitrende forbanna over maskulin selvrettferdighet, feminin selvfornektelse og et politisk system basert på en urettferdig og uredelig kjønnsrolletenking som i tillegg var en alvorlig ressurssløsing. Noen av oss var medlem av brede organisasjoner, andre rettet sitt arbeid mer smalt. Vi var 1970-åras nye feminister.

I dag er unge, norske kvinner med innvandrerbakgrunn frontfigurer i sin kamp for likestilling. Med dette følger debatt, til tider støyende, og - i tidens tegn - av media ofte sterkt personfokusert og privatisert. Sist ute i debatten er sosialantropolog Marianne Gulle-stad. Hennes innlegg provoserer på flere plan. I tilsvar beskyldes Gullestad for å ha sovet i timen, ikke gjort sin sosialantropologiske lekse. Denne debatten overlater jeg til andre. Det jeg spør meg om når jeg leser Gullestad (Aftenposten 31.07. og 3.08.) er om hun har glemt vår nære likestillingspolitiske historie.

David S. Landers, amerikansk professor i historisk økonomi, setter kvinners status i samfunnet som en målestokk for nasjonens vekst og utviklingspotensial. Slik sett må utviklingen de siste 30 årene sies å ha vært meget bra i mange samfunn med de skandinaviske som toppskårere. I noe forskjellig grad og tempo har kvinnene i de vestlige landene fått en betydelig større plass i utdanningssamfunnet, politikken og arbeidslivet. I maktens korridorer, styrerommene og direktørkontorene, er det vanskeligere for kvinnene å slippe til, eller for mennene å slippe taket. Mens det derimot i familiesfæren kan spores store endringer sett i et kjønnspolitisk perspektiv. «Dette har vi fått til fordi den politiske kulturen i Skandinavia er preget av forpliktelse til å jobbe for sosial likhet, skriver Helga Hernes (2001). Vi har ikke likestilling mellom kvinner og menn, men den relative avstanden mellom kjønnene har minsket i større grad enn i andre land i verden. Etter tretti års kamp for likestilling i Skandinavia er kjønn fremdeles den tydeligste målestokken på sosial status. Likestilling er ikke oppnådd, men i forhold til mange andre land er mye gjort. Likevel - den kjønnsrelaterte maktbalanse er mindre spisset enn noe annet sted. Vi snakker om de hvite og rike menneskene i de rike nordiske landene.

«Da jeg skulle velge min kone, måtte jeg være sikker på at hun ville være hos meg resten av livet. Hun måtte ha samme kulturelle bakgrunn som meg. I Sri Lanka snakker man ikke med en kvinne før man forlover seg. Derfor må man kjenne personligheten til en kvinne ved å se på henne. Det går ikke bare på utseendet, men hvordan hun oppfører seg.» Vimalan, 31 år, fra Sri Lanka til bladet Det Nye i januar 2002. Han har bodd i Norge i 12 år. Abid og Hamad er født og oppvokst i Norge, men er av pakistansk opprinnelse. De blir spurt om det er nødvendig med kjønnsroller. «Ja, absolutt. Det er viktig med forskjellige oppgaver. Jeg bærer alle handlepostene, betaler maten og åpner dørene. Jeg finner på romantiske overraskelser og tar mer initiativ, hun er den som er med. For henne er kjøkkenet hellig, og det er naturlig at hun har hovedansvaret for barna.» Sier Abid. Og Hamad svarer: «Norske kvinner vil ha likestilling. Samtidig ber mine norske venninner meg om hjelp til å løfte, bære, mekke og andre typiske gutteting.» Vimalan hater norske kvinnelige sjefer. Han får ikke respekt for dem fordi de prøver å være som menn.

Det Nyes sjefredaktør ble lei seg over menneskesynet til de tre unge mennene. Andre ble rasende. «Ikke bare begår de (Abid, Hamad og Vimalan) alvorlige overtramp mot norske og utenlandske kvinners rettigheter, de avspeiler så kjønnsfascistiske holdninger mot halvparten av verdens befolkning at det burde ringe noen kraftige varselklokker. Hvordan kan unge menn, vokst opp i vårt samfunn, ha slike innsiktsløse standpunkter, elegant gjemt bak et religiøst, tradisjonelt og tilsynelatende omsorgsfullt virkelighetsbilde, der den religiøst orienterte mannen liksom er beskytter og velgjører?» spør Shabana Rehman.

«Vi får som et sårt ekko tilbake noe vi har kjempet oss bort fra.» Slik er dagens kvinnekamp i deler av det norske innvandrermiljøet karakterisert av en norsk «gammelfeminist». Det er på flere områder naturlig å trekke sammenligninger med den norske kvinnekampen på 1960- og -70-tallet. Unge menn med norsk kulturell bakgrunn uttrykte den gang åpent sin preferanse for pene koner, uten markante og krevende initiativ, som levde et tilbaketrukket liv med ansvar for hus og barn. De ville ha mannlige sjefer som en trygghet og et symbol på at de selv en dag kunne bli sjef på jobben. Også de framførte en maksimalt idiotiske tese om at likestilling ikke kunne oppnås så lenge menn sto for de tunge løftene.

Lærere i norske skoler rapporterer om flinke jenter med innvandrerbakgrunn som plutselig blir borte fra skolen. For ikke å komme tilbake. Jenter som ville lære mer, ville ha en utdanning, blir nektet dette. De blir gift. I min barndom i indre Oslo på sent 50- og tidlig 60-tall ble ikke jenter tvangsgiftet, men det var slett ikke uvanlig at de ble nektet utdanning. Det var bortkastede penger. De skulle likevel slutte i jobb når barna kom. Som sin mor og sine bestemødre. Det var ofte knapt med penger, og brødrene skulle gå på skole eller i lære. Jentene fikk realskole eller framhaldsskole. Kanskje et år på handelsskole. Mer var ikke nødvendig.

Mange norske kvinner som i dag er i 50- og 60-årene vil kjenne seg igjen i Shabana Rehmans og de andre frontkvinnenes raseri. Det sunne raseriet til unge kvinner har brakt utviklingen i vårt land framover mot et bedre samfunn. Derfor er det med respekt og glede vi hilser en ny generasjon modige, unge kvinners kamp velkommen. De trenger støtte. Også fordi mange av kvinnene kjemper i trange miljøer og til tider møter en voldelig motstand. De unge kvinnene mottar forskjellig respons fra miljøene rundt seg. På en skala fra hat til jubel. De blir også beskyldt av potensielle støttespillere for å gå for fort fram og for å bruke for kraftige ord og virkemidler. Vi kjenner det igjen. Også i 1960- og -70-tallets norske kvinnekamp var dette en tydelig kritikk av den nye kvinnebevegelsen fra flere som støttet våre mål. Men vi blåste av dem. Heldigvis. Vi måtte det. De unge kvinnene i dag må også bruke kraftige ord og midler for å bli synlige. For å bli hørt. De kan nok ha rett, de mer moderate, som hevder at slik ordbruk, slik støy, kan skape motsetninger der det i realiteten ikke er motsetninger. Men alternative til en støyende start kan være at starten utsettes - på ubestemt tid.

Så tilbake til Marianne Gullestad og hennes like - Marianne Gullestad er ikke alene. «Det er fint det du gjør,» sier de, «bare ikke gjør det akkurat sånn.» «Legg litt mer vekt på den argumentasjonen som er mitt hjerte eller mitt skrivebord nærmest.» «Prioriter min kjepphest,» sier de, med dårlig skjulte markeringsinteresser. Dette er et godt kjent fenomen i mange samfunnspolitiske og mer intellektuelt pregede debatter. Og det er trist lesing. Om vi skal drive debatten på en slik måte, kan vi kneble aktivistene, de uredde som tar på seg å synliggjøre, reise en debatt og drive den videre. Slik unge kvinner med flerkulturell bakgrunn, som Shabana Rehman, nå gjør.

Det er likheter i debatten om kjønn, makt og muligheter som er reist i Norge etter drapet på svenske Fadime Sahindal, og kvinnekampen på 1960/-1970-tallet. Men det er også store ulikheter. Fordi det kulturelle og religiøse bakteppet er forskjellig. Fordi kvinnenes stilling innenfor deler av de kulturelle miljøene vi her snakker om, i en historisk og kulturell sammenheng, så vel innenfor familien som i samfunnet, har vært svakere enn norske kvinners stilling. Fordi den politiske kulturen i Skandinavia har vært preget av forpliktelse til å jobbe for sosial likhet. Denne startpakken har ikke kvinnene med bakgrunn i andre kulturer, sett i et religiøst og samfunnshistorisk perspektiv. Også derfor bør vi juble dem fram. Og overlate andre aspekter ved det flerkulturelle integreringsarbeidet til andre skrivebordspersoner og organisasjoner.