Det sursøte liv

På slutten av 50-tallet var Via Veneto i Roma verdens jetset-sentrum. Her hang de beste regissørene, de vakreste skuespillerne, de smarteste forfatterne, de hippeste musikerne, de best kledde kongelige, de rikeste playboyene. Truman Capote. Ingrid Bergman. Alberto Moravia. Vittorio De Sica. Ava Gardner. Frank Sinatra. Og her var alle som ville se på dem, snakke med dem, ta bilder av dem, være som dem. Sommeren 1959, da regissøren Federico Fellini spilte inn scener til mesterverket «La dolce vita» i Via Veneto, og lot Anita Ekberg møte Marcello Mastroianni her, var det ingen tvil om hvilket sted som var kulest i gata: Café de Paris.

Tidlig om morgenen forrige onsdag, da bare de aller mest morgenfriske turistene hadde rukket å finne seg et bord, stengte uniformerte politimenn Café de Paris. Mannskapet til politisjef Mario Parente hadde fått grønt lys for operasjonen etter to års etterforskning. For Café de Paris er overtatt av mafiaen fra Calabria – N’dranghetaen.

Den samme dagen fikk flere barer og restauranter over hele byen besøk av finanspolitiet. Alle var overtatt av N’drangheta-mafiaen – serveringssteder til en markedsverdi på om lag to milliarder kroner. Talsmenn for politiet karakteriserte det som toppen av et isfjell: Mafiaen kjøper seg inn i etablerte forretninger over hele Europa om dagen. Finanskrisa har sørget for at det er nok å kjøpe for den som har overflod av kontanter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Takket være Café de Paris fikk operasjonen oppmerksomhet over hele verden – den ble omtalt som det endelige, triste punktum for La dolce vita. Og det er klart: du føler deg uggen når du ber om en Campari og kelneren serverer en N’drangheta.

Men det søte liv i Via Veneto døde for lenge siden, det ville være galt å gi den calabriske mafiaen skylda for akkurat dét drapet. Ifølge kjennere var det egentlig slutt idet Fellinis film kom ut – han lagde en satire over forfengelighetens fyrverkeri, men opplevde at folk ville imitere filmen, ikke gjøre narr av virkeligheten. Via Veneto ble en parodi på seg selv.

I dag er det søte liv litt oppsplittet. En arvtaker til det Fellini lo av, finnes på ferieparadiset Sardinia, der Formel 1-mogul Flavio Briatore holder hoff på en klubb som i all beskjedenhet heter Billionaire. De unge jentene som er betalt for å være pene på dansegulvet heter Billionairine, og de flinkeste får gjerne et sommerfuglformet smykke i presang av Silvio Berlusconi i hans villa, bare en kort yacht-tur unna.

Hva med Roma? Byen tiltrekker seg fortsatt store utenlandske navn, naturligvis. Noen kan man møte på Caffè della Pace like ved piazza Navona. I sommer spiste Michelle Obama på et sted som heter «Maccheroni» ved Pantheon, men besøket var ikke fryktelig glamorøst – pressen skrev mest om at hun ba om en doggybag til pastaen som var til overs.

Prisverdig og miljøvennlig, men ikke noe Anita Ekberg ville gjort på 50-tallet. Og filmstjernene med kredibilitet? Vel, Al Pacino og Robert De Niro er ganske ofte i byen. Jeg kunne fortalt deg hvor de pleier å spise romerske spesialiteter, men da ville jeg bli nødt til å drepe deg etterpå.