KJØNNSDELT GYM: Første gang jeg skjønte at det faktisk var forskjell på gutter og jenter var i første gymtime det året vi gikk opp i sjette klasse, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
KJØNNSDELT GYM: Første gang jeg skjønte at det faktisk var forskjell på gutter og jenter var i første gymtime det året vi gikk opp i sjette klasse, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Det svake kjønn

Den som kaller kvinnen det sterkeste kjønn er sikkert veldig dårlig i gym.

Meninger

Å dra til Sverige for å gå på ski er kanskje som å gå over bekken etter vann. Men det er nå det vi gjør. En gang i året er vi en haug damer som kjører langt, lengre enn langt og enda litt lenger for å gå tre mil i flatt skogsterreng. Til sammen er vi ti tusen kvinner, med svært ulik innstilling til hva vi skal oppnå og hvorfor vi går, som er ute akkurat denne dagen. Her er det godt voksne venninner som kommer i mål etter fem timer og forteller at «de er så himla stolte» av seg selv. Ganske mange legger ut med ambisjon om å slå sin egen bestetid. Og noen få av oss har glidet, pusset og gnidd skiene et par dagers tid, stirret oss svimle på de stadig vekslende værmeldingene fra yr.no, fordi vi — denne ene dagen i året — starter langt framme i feltet og har håp om en hederlig plassering på sammenlagtlisten.

Den mest åpenbare grunnen til å gå Tjejvasan i stedet for det langt mer prestisjetunge Vasaloppet som — hvis væregudene er gode — går i morgen, er at det er helt unødvendig å gå ni mil hvis man kan slippe unna med tre. Dernest er det mye morsommere å gå ut som nummer 200 enn som nummer 5000 og, for en gangs skyld, få gå i spor som ikke har rukket å rase sammen til sukkerpulver. Og sist, men definitivt ikke minst, her får man målt krefter med folk på sin egen størrelse: De eneste gangene jeg har tenkt bitre tanker om å være født jente, er når menn med struttemager staker uanfektet forbi mens de småsnakker om været under Birken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Første gang jeg skjønte at det faktisk var forskjell på gutter og jenter var i første gymtime det året vi gikk opp i sjette klasse. I løpet av sommerferien hadde halvparten av guttene vokst en halv meter i høyden. De var blitt sterkere, raskere og umulig å slå uten bruk av tjuvtriks. Det var helt sikkert kjipt for den halvparten av gutter som plutselig var et hode lavere enn klassekameratene. Men det var enda mer merkbart for jentene som begynte å utvise en påfallende lav entusiasme for gymtimer med ballspill, stafetter eller tidtaking.
I ettertid lurer jeg på om det begynte her, den forskjellen vi fortsatt ser mellom menn og kvinner som syns det er gøy å måle krefter på mer eller mindre høytidelig vis. Enten det er på NM-nivå eller i turrenn er det oppsiktsvekkende kjønnsulikhet i deltakelse. I de mindre turrennene jeg har vært med i (og blitt nest sist i min klasse) er det et imponerende høyt nivå i dameklassene. Til gjengjeld er det et imponerende spenn i de seks ganger så store herreklassene. Hvis det skiller tre kvarter mellom beste og dårligste dame, er sjansen stor for at det er tre timer som skiller raskeste herreløper fra den tregeste. Det gjør det nærliggende å tenke at menn generelt har et mindre nevrotisk forhold til å få tiden sin målt, og resultatet publisert, enn kvinner. At de er i stand til å ha det gøy, uten å være fryktelig god. Og det, tenker jeg, er en god ting å lære seg.

Jeg har sett kvinners generelt lavere konkurranseinstinkt i idrett forsøkt forklart på de underligste vis. Enten mangler de killer-instinkt, eller de er biologisk disponert for omsorg og redebygging i stedet for aggressiv konkurranse. De kan være temmet av strukturelle føringer eller rammet av historiske tradisjoner. Det er godt mulig alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også en lang rekke jenter ble tatt luven av i skolens gymtimer. Å sette en alminnelig femten år gammel gutt til å løpe om kapp med en alminnelig femten år gammel jente, er vel omtrent som å sette en tolvåring opp mot en tiåring. Det, kan man tenke seg, er svært motiverende for tolvåringen og det stikk motsatte for tiåringen. På Møllergata skole i Oslo hadde jeg, som en av svært få elever i Norge, kjønnsdelt gym i 9. klasse. I utgangspunktet var det for å gjøre det enklere for de muslimske jentene å ha gym, for ikke å snakke om svømming (som man faktisk hadde ukentlig undervisning i). Den gangen falt det oss ikke inn at ordningen skulle være et knefall for islamismen eller startskuddet for «snikislamiseringen» av landet. Det var en pragmatisk tilnærming til en ny problemstilling, og løsningen var velprøvd for gymlæreren — som hadde hatt kjønnsdelte gymtimer i hele sin oppvekst og strengt tatt var tilhenger av det fortsatt. Ikke fordi hun mente det var en uting at gutter og jenter dultet borti hverandre i timene. Men fordi flere jenter fikk opplevelsen av mestring, av å være ganske gode, i stedet for å være en av dem som ble skubbet til side når man skulle slå en ball over nettet eller fange flest mulig erteposer på kortest mulig tid.

Det var helt sikkert en god tanke bak å insistere på at gutter og jenter skulle ha gym sammen, i likestillingens navn. Men det kan også tenkes at det var en tankefeil, hvor arbeidet for gutters og jenters like rettigheter, muligheter og evner, ikke tok høyde for de store fysiske forskjellene som utvikler seg etter hvert som barna blir eldre. Intellektuelt sett har nivået mellom gutter og jenter jevnet seg ut etter at mønsterplanen ble endret, slik at jenter fikk like mange timers undervisning i realfag som guttene. Når det gjelder fysiske forutsetninger er det imidlertid lite som tyder på at mønsterplanen kommer til å endre særlig mye av ulikheten i muskelmasse, lungevolum og hjertestørrelse de neste årene.

I Sverige har de bygget opp Tjejvasan til å bli et fulltegnet renn, med tv-dekning og like mange deltakere som hovedrennet uken etter. Det spenner over deltakere som går rennet som oppvarming til Vasaloppet, via de som kan tenke seg å prøve seg på stordistansen en gang i fremtiden, og mange tusen mennesker som aldri ville tenkt tanken på å gå med nummerlapp på brystet og tidtakingsbrikke rundt ankelen, om det ikke var for at dette var et arrangement de kan ha for seg selv. Gjerne med venninner, og uten å la seg affisere av dem som — opp gjennom årene — har fnyst av «kvinnerennet». Omtrent slik Grete Waitz-løpet ble latterliggjort her til lands på 90-tallet. Kanskje finnes det rester av den samme, lett nedlatende holdningen til et renn som Inga-låmi, som de færreste — om noen — vil finne på å måle opp mot Birken i prestisje og som nettopp derfor er et renn som så mange kvinner setter av datoen for å delta i. For slik de intellektuelle kvinnene har argumentert for et eget rom, har idrettskvinner også behov for et eget renn. Om ikke annet så for å ha en fysisk frisone hvor man slipper å bli minnet på at man fortsatt, særlig i lange stakepartier, så utvetydig tilhører det svake kjønn.