Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse «Vanndanseren»

Det svarte Amerikas viktigste stemme

Slaveriet er temaet i romandebuten til journalisten som kalles det svarte Amerikas viktigste stemme.

TA-NEHISI COATES: Prisbelønt journalist i magasinet The Atlantic og en ytterst profilert figur i debatten omkring svartes kår i USA.
TA-NEHISI COATES: Prisbelønt journalist i magasinet The Atlantic og en ytterst profilert figur i debatten omkring svartes kår i USA. Vis mer

BOK: Store er forventningene til Ta-Nehisi Coates debutroman «Vanndanseren». Den amerikanske essayisten og journalisten er blitt utropt til intet mindre enn «en ny James Baldwin». Og det var ingen ringere enn nobelprisvinneren Toni Morrison som kastet denne stafettpinnen på ham.

Han er akslet til å være det svarte Amerikas viktigste stemme.

Det skyldes ikke minst essayet «Mellom verden og meg» som utkom i USA i 2015. Boka toppet New York Times bestselgerliste i flere uker og ble tildelt den prestisjetunge National Book Award samme år. Ta-Nehisi Coates er journalist i magasinet The Atlantic og en ytterst profilert figur i debatten omkring svartes kår i USA.

Slik James Baldwin (1924-1987) advarte mot rasismen i den temperamentsfulle «Ilden neste gang» i 1962, gjorde Coates det samme, i form av et brev til sin sønn, i «Mellom verden og meg» drøye 50 år seinere. Boka beskriver den iboende forbannelsen ved å være født svart, nå som før. Essaysamlingen «We Were Eight Years in Power: An American Tragedy», om Obama-æraen, tok opp tråden I 2017.

Overnaturlig

Men Ta-Nehisi Coates synger i tillegg med en annen og lysere stemme. Han er en av forfatterne bak Marvel-tegneserien «Black Panther». En annen superhelt i samme format, «Captain America», står også på merittlista.

Med dette bakteppet leser jeg debutromanen «Vanndanseren» som et typisk Coates-produkt.

Her er superhelter med overnaturlige krefter, her er masse lettlest action, her er kjærlighet og søt musikk, og her er et nettverk av underjordiske krefter som slåss mot overmakta.

Dette nettverket er ingen fiksjon; «The Underground Railway» – som i denne romanen blir kalt «Undergrunnen» – var etablerte fluktruter som hjalp slaver på rømmen fra sørstatene til friheten i nord. Fenomenet er også kjent fra Colson Whiteheads prisbelønte roman «Den underjordiske jernbanen» fra 2016.

Men «Vanndanseren», om aldri så spennende og lettlest, er ingen underholdningsroman. Roman byr på både historiske skikkelser og bitende analyser av kulturen og menneskesynet som muliggjorde slaveriet.

Harriet Tubman, berømt borgerrettsaktivist på slutten av 1800-tallet, var selv en rømt slave som hjalp minst 70 andre til å flykte via den underjordiske jernbanen. Hun gikk under kallenavnet «Moses» og spiller en framtredende rolle i «Vanndanseren».

Uoverstigelig

Handlingen foregår på en tobakksplantasje i Virginia, i nedgangstidene når jorda begynner å bli utarmet, og det luksuriøse sørstatslivet er i ferd med å krakelere.

Stadig flere slaver blir solgt på auksjon og fraktet lenger sørover. Det skjer med Rose, moren til romanens hovedperson Hiram Walker. Lille Hi er i besittelse av en fotografisk hukommelse, men han klarer ikke å framkalle minnet om sin mor, bortsett fra noen vage bilder av kvinner som danser med vannkrukker på hodet.

Hi er sønn av plantasjeeieren, men må vokse opp som øyentjener for sin helhvite halvbror Maynard. Om den lille, brune gutten har illusjoner om en gang å arve sin far, skal han straks bli smertelig bevisst sin ubestridelige rang som slave. Skillet mellom «De fine» og «Sliterne» er uoverstigelig.

De fine kjente ikke sliterne, påpeker Coates i romanen, «for det å ikke kjenne oss var essensielt for å opprettholde makten. For å kunne selge et barn for nesa på barnets mor, må man bare kjenne den moren så overflatisk som overhodet mulig. For å kle av en mann, dømme ham til å bli slått, flådd levende og deretter gnidd inn med salt, kan man ikke tenke på ham som en av sine egne.»

Overføring

Slavene var vare, veid på kjøttvekta, solgt på veddeløpsbanen. En sein kveld på vei hjem fra byen i hest og vogn, havner en full Maynard og hans kusk Hiram i den strie elva Goose.

May drukner, Hi overlever mirakuløst. Det er der han får sine første opplevelser av de magiske superkreftene han er i besittelse av. Overføring, kaller han fenomenet, som skal komme til å bli foredlet og utdypet i romanens videre gang. Grepet kan minne om magisk realisme, slik vi kjenner det fra latinamerikansk litterær tradisjon. Eller, like sannsynlig, et lånt trekk fra Coates omgang med superhelter i tegneserieuniversene.

Men det funker i denne romanen, der kontrasten mellom ondskapens utøvere og ofre er så fundamental. Hiram rømmer, blir tatt av blodhundene, lenket - og rømmer igjen, inntil han kommer til Philadelphia, blir en fri mann og en sentral figur i Undergrunnens arbeid.

Under slike omstendigheter «kjøper» man ideen om nødvendigheten av magiske superkrefter. Blandingen av overflatisk spenning og dypere refleksjon halter ikke, og språklig er «Vanndanseren» stilig ivaretatt av oversetter Knut Ofstad.

.

Hele Norges coronakart