Det svundne er en kniv

Gerd Kvanvig går rett på sak i sin siste roman. «Grepet hans om håndleddet mitt er definitivt,» lyder første setning, og dermed befinner vi oss midt i den urscenen som hele resten av teksten kretser om og stadig vender tilbake til.

Hendelsen finner sted under Jessheim-dagene i august 1975. Det dreier seg om et overgrep mot en 12-årig jente. Men Kvanvig gir den en tann til. Overgriperen truer jentungen med en kniv som hun vrister fra ham og stikker ham i hjel med.

Romanen handler om bearbeidelsen av denne traumatiske opplevelsen, eller rettere: teksten er identisk med den - som skrift.

Jeg-personen er voksen, gift, rimelig velfungerende, men fortida kan hun ikke kvitte seg med. I sitt indre bærer hun fortsatt kniven med seg.

At hun aldri har fortalt noen om hva som skjedde, gjør bare vondt verre. Dagen skal ikke finnes, men det er nettopp det den gjør. Stadig krysser jeg-personen sine spor idet hun veksler mellom nedskrivingens nåtidsplan og den sommeren alt raste sammen omkring henne.

Offer

Vekslingen fungerer bra. Dobbeltblikket på hendelsen lar den framstå både som minne og nærværende realitet, som hendelse og som avleiring i sinnet. I sprang og i brokker trer jentungens liv fram. Hemmeligholdelsen er en del av forsøket på å slette ut minnet, og denne strategien avspeiles følgeriktig på tekstens utsigelsesnivå som huller og halvkvedede viser.

Slik kommer offeret gradvis til syne for oss der hun sitter forskremt og gjemmer seg under trappa, og likeledes omgivelsene: venninnene, den enslige moren som overhodet ikke er i stand til å forstå sin datter, en politimann som flytter inn i nabolaget.

Han er den eneste som er i stand til å hjelpe henne, han blir hennes støttestav og gode fe, på sitt ungpikevis elsker hun ham, som voksen mann fungerer han som den faren hun savner, og som den onde overgriperens maskuline motpol.

Skjønnhetspletter

Det er et sterkt stoff Kvanvig tar hånd om i denne romanen, et stoff som er rystende og gripende i seg selv, og i lange passasjer viser hun seg i stand til å sette ord på følelser som ikke kan utsis i flat normalprosa.

Men teksten skjemmes dessverre av altfor mange klossete formuleringer, som ikke virker ekte.

F.eks. har Kvanvig en usalig hang til abstrakte vendinger av typen «Lengselens ubehjelpelighet» og «Utsugingen av romlighet», og når det heter seg at «Sirkuset betydeliggjør enhver stillhet», forstår jeg slett ikke hvor hun vil hen. Den slags skjønnhetspletter er det altfor mange av, og det er stor synd at forlaget ikke har besørget dem fjernet.