Det syke sykehuset

Utgangspunktet for legekunsten er i ferd med å gå tapt, skriver Vetle Lid Larssen.

Under arbeidet med min roman «Norske Helter» var jeg selv en periode innlagt ved et norsk sykehus. Siden brukte jeg tid på å reise rundt i helse-Norge.

Den som trodde at sykehusene ennå var små, sympatiske varmestuer, med vakre pleiere i lårkort og heroiske leger med svømmeknappen, som redder liv med sitt eget som innsats, tar feil. Sykehusene er omgjort til gigantiske bygningskomplekser på hundretusener av kvadratmeter hvor det er umulig å finne veien. Betong, stål, glass; et uendelig nettverk av korridorer og etasjer, glemte avdelinger, underlige mørke, kjellerganger, avsidesliggende kontorer og møterom, hvor man kjemper seg frem på vei til et eller annet laboratorium, som ganske sikkert er nedlagt eller flyttet. På Øya i Trondheim bygges det nå et sykehus til 12 milliarder – som ifølge planleggerne «skal overgå selveste Nidarosdomen». 11 år etter at sykehuset er påbegynt, er det ennå ikke ferdig.


Man skal ikke
ha vært mange sekundene inne i en slik labyrint før man forstår at det ikke bare er pasientene – eller brukerne, som de heter nå for tiden - som trenger sykehuset.

Sykehuset trenger pasientene.

Uten pasienter dør sykehuset.

Fra å være idealistiske institusjoner, som bare for noen tiår siden tross alt hadde et slags perspektiv over det de drev med; skyggen av et menneskesyn, er sykehusene i dag forvandlet til beinharde helseforetak, som må ha inntekter, omsetning, utvikling, produksjon – ikke for de sykes skyld, men for sin egen. De er desperate etter kunder. I det nye Helse Øst/Sør arbeider det 56 000 mennesker. Hva ville skjedd hvis alle pasientene ble friske?

Det ville blitt en katastrofe for sykehusøkonomien.

Refusjonen fra staten er i dag innsatsstyrt; det vil si diagnosestyrt. Jo flere diagnoser en pasient har – og ofte; jo verre de er, eller i hvert fall jo mer kompliserte - jo mer penger får sykehuset fra staten.

Før systemet med «vanlig» og «kompleks» rehabilitering ble innført ved norske rehabiliteringssyksehus, lå 70 prosent av pasientene på det som tilsvarte vanlig rehabilitering og 30 prosent på kompleks. I løpet av tre måneder etter at systemet ble innført – som ga nesten det dobbelte i refusjon fra staten for de som lå på kompleks - skjedde det en plutselig forverring av norske rehabiliteringspasienter. Nå trengte brått 70 prosent kompleks rehabilitering. Snart var styrkeforholdet 80 på kompleks – 20 på vanlig. Hva var skjedd? Var det noe i drikkevannet?

Bare for noen få år siden ble barn lagt inn på Arendal sykehus, for å ta mandlene – men registrert som snorkeopererte. Det var denne diagnosen Arendal sykehus oppga til det sentrale Pasientregistret. Grunnen var at mens mandeloperasjon bare gav ca. 6000 kroner i refusjon fra staten, ga snorkeoperasjon 36 000. En kreativ assistentlege forfalsket altså rett og slett kodene i journalene. Dette innbragte Arendal sykehus 6, 6 millioner mer i inntekter. Selv om det var litt pussig at et av Norges minste sykehus hadde halvparten av landets snorke-opererte.

Da assistentlegen foreslo for daværende administrerende direktør i Helse Sør, Steinar Stokke, å gjennomføre det samme opplegget i hele Helse Sør – mot at assistentlegen fikk beholde ti prosent av det sykehuset greide å svindle til seg – syntes Steinar Stokke at ideen var så glimrende at han straks anbefalte svindelen til flere sykehus innen Helse Sør.

Aftenposten avslørte planene. Men direktør Stokke ble aldri tiltalt. Det viste seg at 14 norske sykehus svindlet på lignende vis. Det handlet om en halv milliard kroner i året.

Dreier det seg om enkelttilfeller? Skrekkscenarier fra tabloidene?

Vår hukommelse er barmhjertig kort.

Da lille Marius på to år døde av en hjertefeil på Rikshospitalet i Oslo for noen år siden, ville familien ta ham med seg hjem. Det fikk de ikke lov til. Men dagen etter var det plutselig greit. Da reiste faren tilbake til sykehuset for å hente ham. Men han syntes at sønnens hodeskalle så så … deflatert ut. Han oppdaget da at sønnen var obdusert og at hjernen var fjernet - til bruk i undervisning og forskning, uten at foreldrene var blitt spurt.

Inntil nylig ble 400 – 500 norske hjerner fjernet hvert år fra avdøde, uten at de pårørende ble spurt. I løpet av 30 år fjernet britene – uten samtykke fra de foresatte – hjernene på 48 000 deprimerte og psykisk utviklingshemmede pasienter. Til forskning og utvikling og fremme av sivilisasjonen. Og enda dro de til Irak.

På Ullevål sykehus måtte en tid tilbake en alvorlig syk, nyoperert 14-åring flytte ut på gangen, fordi de ansatte på sykehuset skulle bruke rommet hennes til å feire 40års-dagen til en kollega. Mens festen pågikk var det, ifølge Aftenposten, vanskelig å få tak i personalet. Avdelingsoversykepleier Reidun Bergli ved Ullevål forstod ikke Aftenpostens kritiske spørsmål, da de ringte. Hun sa:«Kollegaen vi feiret har vært hos oss i mange år, og vi ville gjøre litt stas på henne. Vi får jo stadig høre at vi ikke

gjør nok for personalet».

Nei, skal du legges inn, velg et annet sykehus enn Ullevål. Sverre Pettersens 80 år gamle mor og tre barn lette etter Sverre Pettersen i fem uker og meldte ham savnet, før de fikk beskjed om at han dessverre var blitt gjenglemt på likhuset på Ullevål universitetssykehus. Der hadde han vært hele tiden. Sykehuset hadde bare glemt å melde fra. «Vi må bare legge oss flate og beklage» sier direktør Kjersem til VG.

På Volvat medisinske senter i Oslo – og mange andre legesentre – tar de nå minuttpris for konsultasjonen. På Volvat koster inntil 5 minutter inne hos almennlegen: 609 kroner for ikke-medlemmer; man rekker altså akkurat å få tatt ut en flis av fingeren – en kort flis. 5 til 15 minutter koster 944 kroner, mens for eksempel 25 til 30 minutter – en konsultasjon som sannsynligvis inneholder både velkomsthilsen og risting av hender ved avskjed - koster 1295 kroner.

Det lønner seg med andre ord for pasienten å uttrykke seg så begrenset som mulig. Sier man for eksempel: «Jeg føler meg ikke riktig vel i dag, doktor, jeg tror det er nyrene» er man allerede oppe i 78 kroner. Men hvis man sier «Jeg er syk» – eller helst bare «Syk»: Ni kroner.

Ikke det at for mye konversasjon med legestanden er et problem. Den gjennomsnittlige allmennlegen i dag ser ikke én gang på pasienten som kommer inn, men sitter med nesa limt til dataskjermen fra du kommer til du går.

En mann som var innlagt ved Sørlandet sykehus i Kristiansand i fjor en rimelig kort periode, hadde kontakt med 28 leger – 28 stykker - før han døde på sykehuset. Ingen av dem var pasientansvarlig lege.

I årene 1975 – 86 var køene for strålebehandling ved Radiumhospitalet lange. For å få ned køene besluttet ledelsen å la 1496 kvinner med brystkreft gjennomgå halvparten så mange, men dobbelt så store stråledoser. Køene forsvant. Men det gjorde snart de fleste av pasientene også, etter å ha fått store stråleskader. Enda behandlingsmetoden var diskreditert ved flere sentrale behandlingsinstitusjoner i utlandet, kjente angivelig ikke Radiumhospitalet til dette, fulgte ikke opp pasientene etterpå, og ledelsen prøvde å skjule det som hadde skjedd, da det flere år senere ble avslørt.

Men det er ikke greit å være sykehus heller. Det må økonomiseres. Overflod har det aldri vært.

På det sykehuset jeg var innlagt på, hvor man tidligere laget ribbe til pasientene på julaften, fikk kjøkkenet for kort tid siden beskjed om å spare inn et par millioner. Ved hjelp av et konsulentfirma, «Culinarium», tok man like gjerne og la ned hele kjøkkenet. Kjøkkenet hadde noen tiår før vært oppe i en stab på 28 ansatte. Nå reduserte man restene: på et blunk fra 13 til 5 personer, – og innførte produksjonen av en slags ferdigmat isteden, produsert mange dager i forveien, lagt på plastbokser og sprøytet med 30 prosent nitrogen og 50 prosent karbonmonoksid – for at pasientene ikke skal merke at maten er gammel. Når man åpner en slik boks, høres det som om man slipper luften ut av en luftmadrass.

Vi skal alle før eller siden havne på sykehuset. Der hvor vi begynte våre liv, skal vi også sannsynligvis ende dem. Sykehusene er en lakmustest på tilstanden i nasjonen.

Det er ikke teknologi og fremskritt og forbruk som avgjør graden av vellykkethet for en sivilisasjon; det er, som vi vet, hvordan vi behandler de svake, de syke, de døende. Vi må huske på at i vår kulturs tidligste periode, ble de svake og syke forlatt, satt ut for å dø, vendt ryggen til. I den kropps- og skjønnhetsdyrkende greske antikken – som har mye til felles med vår egen epoke – var svakhet synonymt med ynkelighet. Hvis samfunnet ikke så noen fremtidig nytte av pasienten, medførte sykdom døden.

Det er vanskelig å forestille seg hvilken enorm revolusjon det var da de første kristne i keisertidens Roma begynte å ta vare på de syke, de gamle og lidende; organisere hjelp til dem, se mennesket i dem tross smerte og lidelse og «ubrukelighet», se verdien i det menneskelige – i seg selv. Denne tankegangen er i dag en så selvfølgelig del av vår kultur at ingen stiller spørsmål ved den – og allikevel; før vi vet ordet av det er den borte.

Selvfølgelig: Solskinnshistorier er det mange av. Pasienter reddes. Helsevesenet gjør en beundringsverdig innsats. Det finnes vel ikke noe sted hvor det arbeider mer fantastiske mennesker enn i helsevesenet. Og allikevel, under det hele, som en tiltagende strøm: Umoral, uforstand og umenneskeliggjøring. Hva er vi vitne til?

Vi er vitne til den perfekte bakgrunnen til en roman. En kafkask virkelighet, mer absurd enn det noen absurdister skulle kunne finne på, grådigere enn næringslivet, galere enn eksperimentelt teater; ambisiøs, målrettet – en hel galakse – på full fart vekk fra oss. I stedet for at sykehuset er et prisme, hvor faggruppenes fokus samles i pasienten, er sykehuset blitt en discokule hvor hver stråle sendes i sin egen retning.

Det vi er vitne til inntreffer når de siste rester av kallstanker, idealisme og altruisme erstattes av økonomi og lavpannede undermålere – med høy IQ og medlemskap i MENSA – som ikke forstår at et sykehus, like lite som kunst, kan behandles med parametere fra pølsebua.

Utviklingen av psykologveldet kan stå som et bilde på det som skjer.

Psykologene er etter hvert blitt en av de sterkeste faggruppene i helse-Norge, på flere sykehus kan man få inntrykk av at de konkurrerer med og fortrenger legene som førende gruppe. De er aggressive, ambisiøse, sammensveisede, med sterk fagbevissthet og ofte en markant arroganse – ikke bare overfor sine pasienter – men overfor de konkurrerende faggruppene på sykehuset også.

På et norsk rehabiliteringssykehus kan man høre en psykolog komme på selve ganglaget; det er raske, opptatte skritt, skritt som avslører at det er en driftig, dynamisk person som kommer. Norsk Psykologforening solgte i 2002 testforlaget sitt til det som i dag er blitt det svenske, høyprofilerte firmaet Assessio, som markedsfører sine svindyre, tvilsomme personlighetstester mot snart alle organisasjoner og arbeidsplasser – for det er gjennom tester, standardspørsmål og banale vinklinger, vi nå skal lære å bedømme hverandre. Det er gjennom tester vi skal ansettes, sparkes eller forfremmes – det er gjennom tester – som i Svanhild-saken – at vi skal miste våre barn.

Vi ser igjen noe vi kjenner fra tidligere; – og som Trond Berg Eriksen påpeker i sitt essay «Helse i hver dråpe»: At den nye faggruppen som søker anerkjennelse og makt, gjør dette ved å ikle sin høyst usikre viten, vitenskapens skjær, slik alle profesjoner som søker anerkjennelse må ikle seg tidens språk for å bli akseptert. «Jo mer tester og vitenskap og teknikk, jo større status vinner faggruppen i det teknologiske samfunnet», skriver Berg Eriksen.

Men ofte er det et spill for galleriet. Åpner man døren til «Nevropsykologisk Laboratorium» på et rehabiliteringssykehus, finner man en haug med gamle pappkasser og fem ballonger.

Men hva er en pasient? Er han bare sin diagnose? Er hovedpersonen i min roman «Norske helter» enten bare syk eller frisk?

En pasient er jo aldri bare sin diagnose – han er noe mer. Ja, er ikke et menneske pussig nok ofte det som unndrar seg enkel måling og kategorisering; er ikke et menneske noe annet; det andre, hemmelighetsfulle, motsetningsfylte, kompliserte, mangefasetterte, som ofte står i opposisjon til den såkalte eksakte vitenskap? Finnes det egentlig så mange klart avgrensede diagnoser – er ikke det vanligste glidende overganger, merkelige kombinasjoner, forutsetninger hentet fra hele pasientens liv? Jerome Groopman skriver i «How doctors think» – i hans angrep på evidens-basert medisin – at det «aldri finnes en ren rasjonell eller eksakt matematisk løsning på en pasients problem».

Går vi tilbake til antikken, og den vestlige medisins grunnleggelse – og i et par tusen år fremover, nesten helt frem til annen verdenskrig, – ser vi at det ikke handlet så mye om legevitenskap; men om legekunst. Å være lege var en kunst man utøvde, et skjønn; en handling like sterkt knyttet til filosofi og humanistiske innfallsvinkler som til naturvitenskap.

Ingen skal unnslå seg den moderne vitenskapelige medisins bedrifter; som har vært til velsignelse for menneskeheten. Men utgangspunktet for hva legekunsten var, er kanskje i ferd med å gå tapt?

For å behandle et annet menneske nytter det ikke bare med fragmentert og spesialisert fagviten; man må ha klokskap, innsikt, erfaring fra andre livsområder enn de medisinske – og ikke minst; man må investere noe av seg selv i pasienten. Det er noe selv min toårige datter har forstått når far er bakfull. Hvorfor ikke norsk helsevesen?

Sykehusene er en lakmustest på tilstanden i nasjonen

Sykehuset er blitt en discokule hvor hver stråle sendes i sin egen retning