SER PÅ OBAMA MED ANDRE ØYNE: Barack Obama på teknologimessen i Hannover i Tyskland i dag. Foto: Christian Charisius/dpaAP/Scanoix
SER PÅ OBAMA MED ANDRE ØYNE: Barack Obama på teknologimessen i Hannover i Tyskland i dag. Foto: Christian Charisius/dpaAP/ScanoixVis mer

Det tapte kontinent

Barack Obama er på det som kan være hans siste Europa-tur. Det er en historie om kontinentet han tapte.

Kommentar

I juli 2008 kom en slags Messias til Europa. Barack Obama tok kontimentet med storm. Han var klar som demokratenes presidentkandidat, og var favoritt til å vinne presidentvalget samme høst. Obama var - paradoksalt nok - Europas store hvite håp, slik det en gang het i bokserspråket, etter åtte år i de politiske skyggenes dal under president George W. Bush.

Som en blanding av en rocke-stjerne og vekkelsespredikant turnerte Obama kontinentet, og toppet det hele med sin tale i Berlin. Der ble han sammenliknet med John F. Kennedy fra 1963, som midt under Den kalde krigen, da Berlin var blitt delt av en mur mellom øst og vest, sa sine mest berømte ord: «Ich bin ein Berliner». At det for berlinere hørtes ut som om han var en berlinerbolle var mindre viktig, for den amerikanske presidentens publikum var større. Han talte til Verden. Og ellers i verden betød hans ord at USA sloss for frihet og demokrati, og bekjempet tvang og diktatur.

Også i Obamas tale i Berlin i 2008 var det stor retorikk, og løfter om en bedre framtid. Obama lovte å være Europas beste venn. Det var som musikk i ørene til Europas ledere, som med unntak for Storbritannias Tony Blair og en eller to øst-europeiske ledere, var fylt av en nærmest uttalt forrakt for Bush. Håpet var lysegrønt for det gamle kontinentet, og for forholdet til sin skytsengel, USA.

Åtte år etter er Obama tilbake i Europa på det som trolig er hans siste tur til Europa som president, hvis han ikke dukker opp på NATO-toppmøtet i Warszawa i juni. Han maner britene til ikke å melde seg ut av EU, han maner europeerne til å betale sine to prosent av BNP til forsvaret, slik de i utgangspunktet er forpliktet til. Og han applauderer EU-prosjektet for å ha vært visjonært. Men etter åtte år er Obama presidenten som glemte kontinentet som skulle være hans beste venn.

Ikke det at han har glemt Europa noe mer enn en republikansk president ville gjort. Den prioriteringen Obama formulerte i 2012 - med å vende seg til Kina og Asia - hadde ligget i kortene lenge. Kina krever mer oppmerksomhet, og ble Obamas viktigste prioritet både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Mens USAs import fra Kina var en del mindre enn importen fra EU da Obama ble president i 2008, har bildet endret seg, og Kina er nå USAs klart viktigste handelspartner, til tross for at vi de siste åra har hatt svakere vekst i kinesiske økonomi enn de fleste hadde spådd. Dessuten er de sikkerhetspolitiske utfordringene i Øst-Asia minst like vanskelige som i Europa, med muskuløse kinesiske territorielle krav i Øst-Kina havet.

Heller ikke den vanskeligere sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har mobilisert USA i Obamas tid. Da Russland annekterte Krim i mars 2014 ble også USA overrasket. Men USA gjorde det klart at Ukraina var europeernes ansvar, og gikk i spissen med sine krav om sanksjoner mot Russland, som EU merker mye sterkere enn USA. Fredsprosessen i Ukraina har Obama holdt seg unna, og overlatt det til Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Også den europeiske flyktningkrisa har Obama hatt en armlengs avstand til.

Barack Obama har hatt en spesiell utfordring i Europa. Han heter Vladimir Putin. Han fylte maktvakuumet i Syria da USA bare halvhjertet støtte opposisjonen, og IS ble den dominerende militære faktor før Putin snudde det politiske og militære spillet i fjor høst. USAs tilbakeholdenhet i Obamas tid er påfallende. Det gjaldt bombingen av Libya i 2011, der Obama krevde at Europa skulle ta styringen, og som han selv har kalt sitt største utenrikspolitiske feilgrep. Det gjelder Ukraina, og nå Syria. Barack Obamas europeiske eventyr begynte med store ord, og ser ut til å ende med en litt flau bris.