ULIKT: Noe må gjøres med ulikheten i helsevesenet, skriver Oda Rygh. Foto: NTB Scanpix
ULIKT: Noe må gjøres med ulikheten i helsevesenet, skriver Oda Rygh. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det teller hvem du er, og det er blodig urettferdig

Klasseskillene eksisterer fremdeles i helsevesenet, til tross for at vi alle skal ha tilgang til det samme. Noe må gjøres.

Meninger

Det teller hvem foreldrene dine er, det er brutalt og forferdelig, men det gjør det.

Forskning fra kreftregisteret noen år siden viste at kreftsyke barn med høyt utdannede foreldre har 20 prosent lavere dødelighet enn barn av lavt utdannede foreldre. Smak litt på den. Dette er sykdommer vi begynner å bli gode på å behandle. Lang erfaring. Vi har et stort apparat rundt dem og rutinerte behandlere og støttegrupper. Et slags opplegg med noen rutiner. Likevel så stor forskjell. Noen barn har større sannsynlighet for å dø.

Så hvor i løpet ligger forskjellen? Er det i oppdagelse av symptomer? Ressurser til legebesøk? Høy utdannelse betyr kanskje at vi kan sette seg inn i ting litt lettere. Men, kanskje det er at sykehuset krever en oppfølging man må ha ressurser for å følge opp. Personlige ressurser og kanskje fleksible jobber med permisjonsordninger og fleksitid.

Kanskje det er at de høyt utdannede foreldrene og legene snakker samme språk og forstår hverandre og er helt på linje med hva som skal skje fremover, så beskjeder og info blir lettere mottatt. Eller kanskje er det litt av alt.

Vi har egentlig et fantastisk universalt system med mange muligheter som er tilgjengelig for de som trenger dem. Det betyr ikke at alle har like god tilgang til alt. Noe av det er med vilje: akutt syke på legevakta får antagelig snike litt i køen, og den vanligste måten å komme til spesialist på er at fastlegen din sender deg dit. Køer,henvisninger og egenandeler er der delvis for å hindre at folk bruker opp begrensede ressurser med ubegrenset etterspørsel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og, noe av det er ikke med vilje. En av grunnene til at vi bekymrer oss så mye for eldrebølgen er at den bølgen med eldre kommer til å ha det som vi eufemistisk kaller «helt andre forventninger» til helsetjenester. Det betyr ikke bare at de spreke ungdommene på 65 år i dag er så veldig bortskjemt, men at de kanskje kan finne på å klage. I motsetning til de av de litt eldre som ikke vil være så veldig til bry. Og selvsikkerheten til å klage er nok ikke helt der hos de i den andre enden av aldersskalaen heller.

Da er vi kommet til den ubehagelige innrømmelsen: Selvfølgelig har folk som meg bedre tilgang til helsetjenester enn mange andre. Bare det at jeg snakker norsk og er oppvokst i landet gir en bagasje. Jeg vet hvordan systemet fungerer. At jeg har familiebakgrunn i helseomsorg hjelper også. Smell på en relevant utdanning så er det full klaff.

I psykisk helsevern hjelper det også å være kvinne, noe jeg antagelig kommer tilbake til i denne spalta. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at overrepresentasjonen av menn i rus-statistikken og underrepresentasjonen i psyk-statistikken muligens har noe med hverandre å gjøre, med tanke på hvor ofte de går hånd i hånd. Mindre stigma rett og slett.

Så hva kan vi gjøre? Vel, en del gjøres allerede. Fastleger flest er klar over forskjellen og jobber med problemstillingen.

Men jeg har ett lite forslag: Innkalling.

Med påminnelse på mobil. Innkalling fra den du er henvist til (ikke at du selv må ta kontakt). Innkalling til oppfølging. Innkalling til sjekk av medisiner eller utstyr. Eller bare en sms når det er på tide: ring dette nummeret for å avtale time. Da er i det minste ett hinder for overganger og nødvendighet for kunnskap, ressurser og masing fjernet.