||| I forrige uke var det 65 år siden den første boka om Mummitrollet kom ut. Men Tove Janssons fortellinger viser ingen tegn til slitasje. Tvert imot - de er overalt.

Foruten bøker og filmer, finner du figurene hennes på barnetallerkener, hårbørster, klær, tekopper - og passasjerfly. Mummi-produkter omsettes for i underkant av 2,8 milliarder kroner i året, ifølge rettighetshaverne Moomin Characters.

Og i høst blir det å se i Skandinavias første 3D-film.

Mummitrollet ser aldri ut til å gå ut på dato.

- Tove Jansson laget et totalunivers, noe som er veldig sjelden i litteraturen. Hele geografien, himmelrommet og alle personene er nyskapte. Samtidig skriver hun om gjenkjennelige ting, som ensomhet og lengsel, i et kjent språk. Det er ingen grenser for hvem som kan identifisere seg med bøkene, verken i tid eller rom, mener Anders Heger.

Og heller ikke i alder, ser det ut til.

Heger er mummientusiast og direktør i Cappelen Damm, som er i gang med å gi ut Tove Janssons originale Mummi-tegneseriestriper i nye utgaver. Men de utgir også en rekke nyskrevne pekebøker, klaffebøker og aktivitetshefter beregnet på ekstra unge Mummi-lesere. De fleste Mummi-bøkene som fyller bokhandlene i dag har en målgruppe på mellom ett og seks år. Noe yngre enn de ni originale Mummi-romanene til Tove Jansson, som kom ut mellom 1945 og 1970. De hadde aldersmerkingen 8-80 år på baksiden.

- Det merkverdige med dette er at fascinasjonen ikke gir seg med åra, sier forfatter og småbarnspappa Torgrim Eggen. Han er en like stor Mummi-entusiast som Heger, og har vært det siden sjuårsalderen.

- Bøkene har dybder og kvaliteter som ikke taper seg, i motsetning til mye annen barnelitteratur. En del av humoren er ganske voksen, men ikke på den måten som moderne barnefilmer er voksne - med «innsidevitser»

som bare voksne skjønner. Tove Jansson presenterer ganske avanserte problemstillinger på en veldig enkel og lettfattelig måte, mener Eggen.

Han er dog ikke like begeistret for alt som har kommet ut med Mummi-logo de siste åra.

- Det synes at mange filmer og bøker ikke har vært igjennom Tove Janssons kvalitetskontroll. Men det er jo slik barnekulturen utvikler seg. Skal jeg velge, så heller Mummidalen enn Kaptein Sabeltann, sier han.

- Mummitrollet beholder særpreget uansett hvor mye det kommersialiseres. Med lavere kvalitet, kunne det nok ha blitt trukket ned, for eksempel av de japanske vulgariseringene. Men de har beholdt det unike spesielle og sårbare ved Mummi-universet, mener Anders Heger.

«De japanske vulgariseringene» er tegnefilmene som kom på 90-tallet, og som mange barn og voksne forbinder med Mummitrollet - til tross for at tegningene ikke er Tove Janssons egne. Filmene er også bakgrunn for en tredjedel av Mummi-bøkene som Cappelen Damm har utgitt for små barn. Totalt har de utgitt 50-60 nye Mummi-bøker siden tidlig på 90-tallet, laget på lisens fra Moomin Characters.

- Jeg vet at Tove var usikker på dette med de nye bøkene. Det var jo ikke hennes bøker, sier Irja Thorenfeldt.

Hun er forlagssjef for Aschehoug barn og ungdom, som har rettighetene til de originale Mummi-bøkene i Norge. Hun har selv redigert «Den store Mummiboka», og har møtt Tove Jansson flere ganger. Thorenfeldt synes imidlertid det er positivt at Mummitrollet når ut til yngre lesere gjennom de nyskrevne bøkene.

- Det er spennende at små barn kan få møte Mummiverden, og dette er vel ikke det verste man kan lage spin off av. Jeg synes de forskjellige Mummi-produktene er utrolig flotte. Mummitrollet har jo nærmest blitt et ikon for Finland. Jeg er full av beundring for alt de har fått til, sier hun.

Kommersialiseringen er én av grunnene til at bøkene har økt i popularitet de siste åra, tror hun.

- Det har skjedd noe internasjonalt, med flere nyutgivelser på blant annet italiensk, engelsk og andre språk.

- Hva er det med Mummitrollet som gjør at det har blitt en såpass sterk merkevare for barn?

- Mummitrollet er gjenkjennelig og sympatisk, noe du liker med en gang du ser det. Fortellingene er så mangfoldige at du ikke vokser fra dem. Dette er noe annet enn «Hello Kitty». Du kan velge å bare bla i bøkene som fireåring, eller holde på til du står med «Pappaen og havet» i hendene - og til slutt ta doktorgrad på emnet, mener Heger.

Spennvidden i bøkene er noe av det som gjør dem så bra, mener Thorenfeldt.

- Bøkene gir noe annet til voksne lesere enn til det lille barnet. Jeg tror det er et av kriteriene for god barnelitteratur, sier hun.

Men én del av Janssons univers rettet seg mer mot voksne enn barn. Det gjelder tegneseriestripene, som hun laget på oppfordring fra et britisk tegneserieagentur. Ifølge Anders Heger påvirket de også etter hvert barnebøkene hennes, som ble mørkere og mer filosofiske med åra. Svært mørke til barnebøker å være, vil noen si.

- Ja, men barn er ekstremt morbide. De har ikke kunnet snakke lenge før de begynner å interessere seg for døden. Heldigvis finnes det forfattere som er villige til å være med og diskutere det, sier Torgrim Eggen.

Han har tidligere skrevet et essay for bladet Eva, hvor han blant annet tar for seg de psykologiske trekkene til de ulike figurene i Mummidalen.

Hemulene er ensporede og stivbeinte autoritetsmennesker, mens filifjonkene er sladrekoner med anlegg for hysteri. Sarkastiske og morbide Lille My er jenta alle voksne kvinner vil være, mens den hemmelighetsfulle omstreiferen Snusmumriken er mennenes helt.

Mummimamma er «selve inkarnasjonen av kvinnelig tålmodighet og omsorg», skriver Eggen. Mens drømmeren Mummipappa var hans kanskje aller første forfatteridol.

Han synes ikke det er det minste rart at barn fortsatt identifiserer seg med figurene, 65 år etter at de ble oppfunnet.

- De er arketyper. Det finnes fortsatt en liten gutt i meg som sier, når jeg treffer et menneske som er spesielt nerdete og rigid, «Her snakker jeg med en hemul».

På samme måten pleide Tove Jansson selv å snakke, forteller Irja Thorenfeldt.

- Hun snakket om Mummiverden parallelt med alminnelige ting, som når hun refererte til hvordan folk oppførte seg: «Han var helt hemul», sier Irja Thorenfeldt.

Tove Jansson har betydd enormt mye for nordisk litteratur, mener Heger.

- Vi kommer fra et land der Ibsen har satt standarden, noe som gjør at vi legger ansiktet i alvorlige folder når vi snakker om litteratur. Men Jansson viser at litteratur også kan være gøyalt tullball.