Det totale nyhetsbildet

Søndag 15. mars skrev BI-professor Rolf Høyer en Dagblad-kronikk med overskriften «NRK på strategiske avveier». Jeg leste kronikken som et mulig avviklingsprogram for NRK.

Men oppslutningen om NRK-produktene er god. Ikke minst viser felles målinger for seeroppslutning som vi har med TV2 dette både for Dagsrevyen og NRKs regionale TV-nyheter. Dette går ganske upåaktet hen i mediejournalistikken, ganske mange år etter at kringkastingsmonopolet ble opphevet.

I Norge kan vi trekke slutningen som TV-seerne i f.eks. New York gjorde for lenge, lenge siden: Kommersielt TV med ditto eiere tjener ikke mangfoldet. Mangfoldige eiere av kommersielt TV har og skal ha en målsetting - tjene penger. Metoden er upåklagelig, og kundene skal tilfredsstilles. Kjøperne av TV-reklame er selve kunden. På jakt etter kjøpekraft sies kundenes målgrupper blant seerne å være aldersgruppene 15- 35 år. Antakelig er gruppen satt ti år for høyt. For mellom 25 og 35 år vil mange være i gang med å pådra seg både kredittgrå ansikter og «knær i buksene» - den grønne og kjøpekraftige ungdomstid er over. Det skal ikke sies noe galt fra min side om kommersielle TV-tilbud så lenge det fins livskraftige alternativ. Skal kanalene selge reklamen, så må forbrukerne «treffes». Da kan overtrampene skje. Da «Holocaust»-serien ble vist i USA på slutten av 70-tallet, ble det bråk på grunn av en meget omtalt reklamepause midt i en gasskammerscene fra Auschwitz - for deodoranter! «Satsningen» fristet nok ikke til gjentakelse, og det skjedde ikke i et nyhetsprogram. For også i kommersielle TV-kanaler skal nyhetene være det påkostede troverdighetsflagget. Men små, små tegn kan tyde på at tilliten til slik grunntenkning avsvekkes. Aktverdig og viktig nyhetsformidling i ethvert medium er i bunn og grunn tuftet på prinsippet om folkeopplysning, som slett ikke behøver å kjede folk. Men når du begynner å tvile på dette, og er redd for at seerne ikke «henger med budskapet» - det er da du viser en kuriositet og lover å komme tilbake til denne senere i sendingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens ethvert kommersielt massemedium må «selge» og tjene penger, er vi i NRK privilegert så langt fordi vi slipper dette. Men vi må være relevante for seerne. Selv bodde jeg under lange kaldkrigsår i Moskva. Der forsvant varmtvannstrykket ved nitiden om kvelden, og folk mente fenomenet skyldtes at den sovjetiske «Dagsrevyen» som het «Vremja» startet klokken 21. Man viste frem et totalitært nyhetsbilde, og publikum sviktet. På et seminar om troverdighetssvikten til fjernsynet i Moskva i 1981 sa den gamle, britiske KGB-agenten Donald McLean han trodde fenomenet skyldtes, at TV i USSR så sterkt fortegnet den virkeligheten seerne selv umiddelbart kjente til. Klinger det en bjelle mht løssalgsavisenes opplagsproblemer? Troverdighetssvikt som følge av fortegnelse kan nok ligge bak journalistyrkets litt fynsete anseelse: «Der Beruf der Verfehlten» ble vi kalt på tysk før i tiden. Feiler vi som nyhetsformidlere i relevanse for folk flest, taper vi.

I store samfunn (Russland, USA, Tyskland etc) har nok journalister sans for scoopet, sensasjonen. Og i massemedia fins alskens utvekster. (Jfr Heinrich Bölls «Katharina Blums tapte ære».) Men i de store samfunn er det såkalte «fellesstoffet» så dramatisk, vitalt og «krydret» at ingen for alvor taler nedsettende om de presseorganer som tar «fellesstoffet» på alvor. Dagbladet var i så måte uheldig dagen etter Berlinmurens fall. Da viet avisen førstesiden til påstanden om at småbarn ikke trengte besteforeldre. Mot Dagsrevyen anføres det, at vi prioriterer fellesstoffet. Ja, ethvert samfunn er «dømt» til å leve med sin virkelighet. Harald Stanghelle formaner journaliststudenter rett i sin etterlysning av «de brennende sjeler» som han mener også må brenne for «kjøleskapslagrene på Alnabru». De er nok mer vanlig på dagsorden for det norske samfunn enn kandidater til Nobelprisen i litteratur. Kunne vi alle bare gripe «fellesstoffet» med den fantasi, energi og det talent som kommer frem når noen værer et «scoop», så tror jeg at massemedia ville styrke vår felles forstand.

I veikrysset mellom kvaliteter som sivilisasjon og samfunn har massemedia en skapende rolle å fylle. Å binde samfunnet sammen er opplagt et aspekt ved rollen. Da sovjetiske massemedia i 1990 ga opp å tro på unionsstaten, var løpet kjørt for Gorbatsjov. På samme måte «ga pressen opp» sammenbindingsrollen i det tidligere Jugoslavia. Slike eksempler på pressens katalyserende virkning på samfunnsprosesser ligger langt fra Norskekysten. Men vi har da én konflikt i Norge som møter kriteriene i den «nye, europeiske dimensjon», og det er den etniske konflikten mellom det norske storsamfunnet og den samiske befolkning. Den konflikten er ikke basis for tankerekken som søkes etablert her. Men vår grisgrendthet, bosettingsmønstret med store regionale forskjeller i Norge kombinert med et sterkt stigende utdanningsnivå i samfunnet byr på en utfordring som er lett å se: Faren for å etablere et nyhetsbilde for Oslo 1 og Oslo 2! Her kan det være, at NRKs nydannelse - Nyhets- & Distriktsdivisjonen - peker mot en fremtid heller enn en feilslått strategi ä la den BI-professor Rolf høyer mener Kringkastingen lider under. NRKs regionale TV-Nyheter klokken 18.30 konkurrerer nå meget godt med TV2s riksnyheter på samme tid. I Dagsrevyen strever vi hardt for å sette sammen den relevante blanding av internasjonale, nasjonale og lokale nyheter. NRK er i Midtøsten på permanent basis fordi dette er verdens viktigste nyhetsgenererende konflikt. Andre media drar dit når «noen fra bygda» - les: Terje Rød-Larsen - drar dit. NRK er på permanent basis i Moskva - våre konkurrenter på TV-siden drar dit når spioner utvises i strie strømmer. Vårt utgangspunkt er i hvert fall i slekt med folkeopplysningstanken - oppjustert for utdanningssamfunnet. Det andre, nevnte utgangspunktet er mer «spektakulært-spekulativt» og heller mot populismen og det litt upresise «tabloid»-begrepet. Det er å håpe, at NRKs nysatsning på nyheter samler landet enda tettere i et samarbeid mellom NRK i Oslo og alle de tallrike distriktskontorene. Berikes det nasjonale nyhetsbildet av lokale og regionale nyhetsinnslag, så nærmer vi oss «det totale nyhetsbildet». Der har også Storting & styringsverk sin plass på dagsorden i et liberalt samfunn. Men for Dagsrevyens «yndlingsseer» som vi i mange år kalte «Tante Klara på Totenåsen», blir det fortsatt viktig å få inn NRK-reporteren fra såvel et jordskjelv i Armenia som et snøras i Lofoten. Vi vet så inderlig vel at «Tante Klara» også skaffer seg PC og ISDN-linje om et par år. Da vil hun «se oss i kortene» via Internett, hun også. Når digitaliseringen av TV-mediet er gjennomført - si om ti år - er forutsetningen lagt for at folk forhåndsprogrammerer sin TV-meny til kvelds på egen PC. I et svært så omfattende marked som folk da vil stå overfor, synes ikke jeg, at «en skvett folkeopplysning m/ditto NRKsk tenkning» vil være så helt på jordet, sånn strategisk sett. Her legges merkevarestrategien i nyhetskrigen. Slik sett er ryktet om vår tilstundende død overdrevet. Slik kunne BI-professor Høyers kronikk leses 15. mars - til glede for noen, til uro for andre.