TRANSPERSON: Eddie Redmayne og Oscar-vinner Alicia Vikander i Den danske piken, en film om Einar Wegeners reise til å bli kvinnen han egentlig var.
TRANSPERSON: Eddie Redmayne og Oscar-vinner Alicia Vikander i Den danske piken, en film om Einar Wegeners reise til å bli kvinnen han egentlig var. Vis mer

Det tredje kjønn

Anerkjennelsen av transpersoner må få sitt juridiske uttrykk.

Kommentar

Det er lett å vise til overgrep fra fortidige generasjoner.

Da jeg nylig så filmen «Suffragette», om den britiske kvinnegruppen som med voldelige midler kjempet for kvinners stemmerett, satt jeg med en blandet følelse av å være både provosert og forvirret. For hvordan kunne oppegående mannfolk i fullt alvor og i så lang tid argumentere for at kvinner ikke burde ha de samme rettighetene som dem?

Det samme gjelder de homofiles kamp. Fram til 1972 brukte vi her til lands straffeloven til å hindre homofile i å ha sex, og ikke før nylig har vi gitt dem muligheten til å gifte seg. Hvorfor? Var det av redsel vi nektet andre det samme som vi selv tok for gitt. Heldigvis har vi også her kommet langt i riktig retning.

På flere områder er vi imidlertid kommet kort. Da jeg så «Den danske piken» på kino, om kunstneren Einar Wegeners smertefulle men frigjørende transformasjon til Lili Elbe, kvinnen hun «egentlig» var, var det ikke en kritikk av samfunnet på starten av 1900-tallet som var det mest framtredende. Overfor transpersoner har nemlig samfunnet beveget seg med museskritt.

Fortsatt må transpersoner bli kastrert eller sterilisert for å få lov til å skifte juridisk status til kjønnet de føler seg hjemme i, en praksis Stortinget heldigvis skal få bukt med i mars.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helseminister Bent Høie har vært klar og tydelig på betydningen av at ens juridiske kjønn bør speile det kjønnet en føler seg hjemme i. Han oppfordrer oss til å lytte til hva transpersoner sier de trenger. Likevel vil han ikke følge logikken i eget resonnement til dets naturlige konklusjon.

Han har nemlig ingen plan for åpne for et tredje juridisk kjønn, selv om dette er et krav fra dem som berøres av det. Det forhindrer at de som verken definerer seg som kvinne eller mann, men har en annen kjønnsidentitet, får juridisk anerkjennelse for dette. Det er reinspikka konservatisme.

Det er lett å tenke at dette er en marginal problemstilling. Men det er bare sett fra vår egen posisjon. Vi føler oss hjemme i den kroppen vi har, med det kjønnet og den legningen vi er blitt tildelt.

At de fleste av oss er ignorante om en helt annen erfaring med egen kjønnsidentitet, er imidlertid ingen unnskyldning for å bruke loven som et instrument for å undertrykke de som befinner seg i en annen situasjon. Kanskje kan filmen hjelpe oss å forstå.

Transpersoner møter mange utfordringer. De forsvinner ikke om vi innfører en tredje kjønnskategori. Men det er ingen grunn til at myndighetene ikke skal ta i bruk alle virkemidler for å gjøre situasjonen enklere.

Å bli anerkjent for den man er, er et grunnleggende behov. Juridisk anerkjennelse er i så måte et av flere nødvendige virkemidler. Ikke la fortidas synder gjenta seg.

Les også «Hvorfor ikke et tredje kjønn, Høie?», et leserinnlegg av Anna Serafima Svendsen Kvam, talsperson i Grønn Ungdom.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook