Det tredoble stigma

Tvillaust er det fleire tusen som går med den samiske «skamma» i seg. Vi kan gå ut frå at svært mange av desse på eit eller anna nivå kjenner seg «heimlause» i samfunnet...

Dei fleste vil nok - i alle fall i ei viss utstrekning - kjenne til den kampen samane har ført, særleg dei siste tjue åra, for å ta tilbake dei rettane dei har mista gjennom den norske kolonipolitikken i Sameland. Men altfor mange vil tenke på same som synonymt med Finnmark og gjerne reindrift, dei vil tenke på samane i dei fargerike kuftene sine, dei som rette i ryggen står fram og stolt kan gjere krav på å vidareføre sitt språk og sin kulturarv. Få vil vite om dei krumme ryggane og dei sky sideblikka frå den store hopen som samereisinga kom for seint for.

Det er eit historisk faktum at det i dei siste 250 årene har vore ført ein meir eller mindre aktiv fornorskings- og assimileringspolitikk overfor samane. Denne politikken tok sikte på at samane skulle legge bort språket sitt og endre grunnverdiane i kulturoppfattinga si.

Vi som voks opp i dei nordnorske utkantane etter krigen fekk kjenne det sosiale presset og diskrimineringa sjøl om heimane våre var aldri så norskspråklege. Foreldra våre - eller kanskje besteforeldra våre - hadde bøygd seg for presset og lagt bort det samiske språket. Likevel vart vi ikkje aksepterte. Vi vart stadig overfuste med skjellsord som refererte til vårt samiske opphav. For mange av oss vart det ei lette å komme seg bort frå heimbygda og over i større miljø der ingen kunne vite om skamma vår endå om dei kanskje mistenkte. Og dette er det første stigmaet.

Det var - og er - altså nokre av oss som har vald å gøyme oss som best vi kunne. Andre av oss reagerte annleis. Nokre av oss vart forarga, skaffa oss kufte og sto fram, som det heiter. Men det må seiast at eg aldri opplevde noko diskriminering i Oslo på slutten av sekstitallet når eg ved enkelte høve meinte det var naturleg å bere kufta. Reaksjonen som møtte meg var snarare ei mater- og paternalisering. Folk viste stort sett ei viss omsut for denne «villmarkens sønn» som hadde villa seg inn til storbyen.

Med striden kring utbygginga av Alta- Kautokeino-vassdraget, oppsettinga av lavvoen framfor Stortinget hausten 1979, sveltestreikane og samekvinnene sin «okkupasjon» av statsministeren sitt kontor, tok samane for alvor til å gjere seg synlege i det norske samfunnet. Og sjøl om vi tapte kampen om elva, så vann vi etter kvart kampen om opinionen. Det tok også til å gå opp for storsamfunnet at samane ikkje berre var ein liten rustikk og kuftekledd minoritet som driv reindrift oppe på Finnmarksvidda.

Hausten 1989 var det første Sametinget på plass. Dei som kunne skrive seg inn i samemanntalet var dei som «oppfatter seg selv som same og har samisk som hjemmespråk, eller har eller har hatt foreldre eller besteforeldre med samisk som hjemmespråk».

Så sto vi då der og kjente oss ganske klamme og utilpasse i kuftene våre, vi som med frydeskrik hadde kasta oss over Davvin 1 - samisk for nybegynnere då den kom i 1983. Vi som hadde forsøkt å stotre fram våre nyerverva gloser når vi møtte dei eigentlege samane - dei som hadde språket, og meir enn ofte var blitt møtte av ironiske smil over våre hjelpelause forsøk på å bruke et språk vi ikkje meistra.

Då reglane for innskriving i samemanntallet kom, fekk vi sanne det vi ei tid hadde frykta: Vi «nysamane» var ikkje ønska inn i den samiske familien. Eg hengte kufta mi i skapet og kalla meg etter det for «tidlegare same». Og det var det andre stigmaet.

Det samiske forvaltningsområdet femner om seks kommunar. Fem av dei ligg i indre Finnmark, den sjette ligg i Nord-Troms og heiter Kåfjord. Der har ei gruppe ungdom starta Gaivuona Samennuorat (Kåfjord sameungdomsforening), forkorta GSN. Eit av formåla med denne foreininga er å prøve å reetablere samisk språk og kultur i Kåfjord. Dette skriv Arild Hovland om i boka «Moderne urfolk - samisk ungdom i bevegelse» (Cappelen Akademisk Forlag as 1996). Der skriv han mellom anna om tilhøvet mellom «nysamane» og dei «eigentlege samane»:

«I kontant opposisjon til den arvebevisstheten vi finner hos de sentrale entreprenørene (GSN, min merkn.) og i kretsen rundt dem, står så de som mener at tilhengerne «bare gjør det for pengene» eller fordi de «vil være spesielle». De hevder at aktivistene er opportunister på et slags livsstilsmarked, [...]. Slike reaksjoner finnes det nok av i nærmiljøet, både hos nære slektninger og hos fjernere naboer. [...] Påstanden om opportunisme finnes imidlertid ikke bare i nærmiljøet til aktivistene i Kåfjord. De kommer også fra indre Finnmark, [...].»

Altså: «Mestisar» (blanding av samisk og norsk) som vil bli samar må forvente opposisjon frå minst to kantar. Først frå sine eigne - særleg då frå foreldre- og besteforeldregenerasjonen - som gjennom ungdomane sitt strev og identitetsleiting blir konfrontert med smerten i sine eigne liv. Dernest frå «dei eigentlege samane» som ned gjennom århundra har greidd å bevare sitt språk og sin kultur.

I ein annan liten nordnorsk kystkommune, Kvæfjord kommune utanfor Harstad, er nokre menneske i ferd med å dra i gang eit prosjekt som dei har kalla BIKUBEN (Brukerstyrte Interessepolitiske Kurs og Utdanning. Base for Egenutvikling og Nettverk). Dette prosjektet tar mellom anna sikte på å gje eit tilbod til dei norske «mestisane». Prosjektet har fått økonomisk støtte frå Stiftelsen Helse og Rehabilitering. Utgangspunktet er at folk som dregst med såpass mange stigma frå før, kanskje vil vere ekstra disponerte for psykiske lidingar og vil få det ekstra vanskeleg om dei i tillegg får ei psykisk liding som eit tredje stigma.

Professor i skoleforsking, Jens Ivar Nergård, sa i 1993 til tidsskriftet Mimes brønn nr. 1: Psykologer, psykiatere og andre fagfolk i helsesektoren må forstå at de arbeider blant mennesker som har en annen kultur. For å kunne hjelpe, må man forstå menneskets personlige historie og samfunnets kulturhistorie. [...] Folk som bærer på identitetskonflikter i det skjulte, bærer på den største smerten av en kultur som har mistet fotfestet i det nordnorske kulturlandskapet.

No skriv rett nok Nergård dette om helsepersonellet sitt virke i dei samiskspråklege samfunna, men mykje av det samme vil gjere seg gjeldande i «mestis»-samfunna.

Sannsynligvis vil utfordringa når det gjeld å utarbeide eit psykiatrisk tilbud til «mestis»-gruppa vere minst like utfordrande som psykiatri i ei rein samisk kulturramme.

Her gjeld det å hjelpe folk til å ta eit val: Vere anten samisk eller norsk, eller aller helst å stå fram som berar av to kulturar, med dei kvalitetar og kvalifikasjonar dette måtte innebere. Eg trur det er sant det ein ven av meg sa for ikkje lenge sidan:

«I vårt moderne, globaliserte samfunn er det eit handicap å ikkje ha sine røter i minst to ulike kulturar.» Mange av oss som har etablert oss rimeleg godt i det norske samfunnet - som norske - driv likevel og masar om den samiske delen i oss. Vi kjenner nok ein stad langt inne i oss at om vi gjev slepp på det samiske i oss, så vil vi tape ein viktig og verdifull del av oss sjølve.

Så kan vi spørre: Kor stor folkegruppe er det som slit med desse identitetsproblema? Det er sjølsagt uråd å svare på det, ettersom målsettinga for dei fleste har vore å gøyme seg bort i det norske. Men det er tvillaust at det er fleire titusen som går med den samiske «skamma» i seg. Vi kan gå ut frå at svært mange av desse på eit eller anna nivå kjenner seg «heimlause» i samfunnet og at mange av desse kjenner «heimlausheita» som plagsam. Og dei finst ikkje berre i Nord-Norge. Mange har nok følgt flyttestraumen sørover og slit med «heimlausheita» si der.

Det er ein anerkjent teori at det er betre med førebygging enn med leging. Og dette har føregangskvinnene og -mennene i Kvæfjord tatt utgangspunkt i. Dei har sagt: La oss hjelpe desse menneska til å rette ryggen. La oss hjelpe dei til å vedkjenne seg sin etniske bakgrunn. La oss hjelpe dei til å bli stolte av sin etniske bakgrunn. La oss hjelpe dei til å sette i gang sin «frigjeringsprosess».