Det ufarlige smilet

De er snart den femte statsmakt. Men aner ikke hva de skal fylle posisjonen sin med, skriver Unn Conradi Andersen.

LILLE SPEIL PÅ veggen der, hvem får mest innflytelse i landet her? Svaret er mer oppsiktsvekkende enn du tror. Snart vil stand up-komikerne være den femte statsmakt. Knapt noen har større påvirkningskraft på de unge enn humoristene. Ét kriterium må likevel være til stede: Komikerne må bruke talerstolen sin politisk.

THOMAS GIERTSEN står på scenen i Odda. Han tar frem telefonen og spør: Hvem skal jeg ringe? Ei jente i salen: Barnevakten! «Det er Thomas Giertsen». Bestemor i den andre enden: «Hvem var det sa du?». Latterbrøl. «Thomas Giertsen». Nye latterbrøl fra salen. Stort mer er det ikke. Slik er den narsistiske og ufarlige stand up-humoren i Norge. Denne gang presentert av kjendis-Giertsens blotte tilstedeværelse i et lite bygdesamfunn. Men det kunne vært mer, mye mer.

TRE AV FIRE unge danske sier at et stand up-show kan få dem til å endre syn politisk. 2300 mennesker er spurt. Hvordan kan en enkelt stand up-komiker ha så stor makt over sinnene? - Fordi du kan få folk til å le og akseptere et budskap du ellers ikke ville fått gjennom. Stand up-komikere kan engasjere de som i utgangspunktet ikke ville interessert seg for politikk, sier statsviter Henrik Højstrøm til Politiken. Humoristene er grunnleggende antiautoritære.

Dessuten: Media er som kjent den fjerde statsmakt. (Internett har inntil nå vært regnet som den femte). Men journalistenes fokus på det politiske spillet i stedet for innhold, er med på å fremme komedien som et like mektig verktøy. Stand up-komikerne kan være den kritiske vaktbikkja som holder samfunnets eliter i sjakk med en drepende morsom replikk. Når publikum ler, er de åpne, skuldrene er senket; de er mottakelige.

VI HAR JO allerede sett det, riktignok i USA: Hvem kler cowboystøvlene mer elegant av George Bush enn komikeren Jon Stewart? Den tidligere standupkomikeren har for lengst blitt en gallionsfigur med sitt Daily Show, som her til lands vises på NRK2. Programmet er så populært, at det er den primære nyhetskilde for hver femte amerikaner mellom 18 og 29 år.

Daily Show kan minne litt om en liveutgave av tegneserien The Simpsons: Like morsom og samfunnsanalytisk. Stewart slår i alle retninger av det politiske landskapet. Sist gang dekonstruerte han Barack Obamas noen ganger svulstige symbolretorikk. Slik framstår Stewart på samme tid fullstendig uforutsigbar - og pålitelig - for de unge.

I NORGE STÅR rommet for politisk satire på TV foreløpig vid åpent. Den TV-kanalen som klarer å skape et smart politisk stand up-show eller teater, som for eksempel Tramteateret på 70 - og 80-tallet, vil øke sin anseelse blant unge seere betraktelig. Seertallene til «Nytt på nytt» gir et lite hint om dette. Det fins riktignok spede forsøk som det tørre TV-konseptet «Løvebakken», eller den ironiske og litt nedlatende humoren i tidligere «Torsdagsklubben», eller det ufattelig anmasende prateprogrammet «9 av 10 nordmenn».

Men vi er foreløpig milevis unna å fostre intelligent politikk, og - mediesatire i talkshowform. Og for å si det sånn: Det trengs mer enn TV2s kommersielle «Glimt i øyet»-strategi for å lykkes.

ARVEN ETTER ALI. Sommeren 1999 dør den iransk-svenske stand-up-komikeren Lasse Lindroth i en bilulykke på vei fra Norge til Sverige. Han har alter egoet Ali Hussein, og er bare 27 år. Han har allerede gitt ut tre bøker og tatt Sverige med storm. Nå sto Norge for tur. Han har utenforblikket, replikken og kritikken. Samt den personlige tonen som risikerer, og dermed er politisk.

Du kan fortsatt se ham briljere på Youtube. Se bare hvordan han forsøker å nærme seg de svenske glatte Stockholms-pojkarna, gjør narr av Sveriges posisjon under andre verdenskrig «jammen, jag visste inte», eller tar for seg amerikansk dødsstraff. Det ble et stort tomrom etter Ali i medieoffentligheten.

HVEM SKAL TA opp arven etter Ali? Det har snart gått ti år. Vi kan jo alltids håpe på en ny Shabana Rehman. I mellomtiden hviler ansvaret på de som allerede står ved talerstolen: Thomas Giertsen, Otto Jespersen, Anne-Kat. Hærland, Dagfinn Lyngbø eller Lisa Tønne. De som har publikummet, talentet, pengene - med andre ord de som har råd til å risikere. Og kanskje miste noen fans, før de vinner nytt land.