Det uforglemmelige øyeblikket da de gikk over streken i «Paradise Hotel»

Høyt spill om kjærligheten i årets tv-øyeblikk nr. 7.

I romjula gjennomfører Filtermagasin.no og Dagbladet.no en uhøytidelig og svært subjektiv kåring av årets tv-øyeblikk. Vinneren kåres 30. desember. 

(Filter): «Presidenten e tilbake på Paradise Hotel, og det e æ som eier spellet og hotellet her nu,» sier Kristian René, hotellets selvutnevnte keiser, solkonge og spellernes speller av Guds nåde. «Æ e Paradise Hotel».

Det er dag 53 i paradis.

Første dag i finaleuken, bare tre dager igjen før årets vinnerpar skal kåres. Om kort tid skal alt dette bli overskygget av en hendelse så monumental og skjellsettende at det som egentlig skulle være sesongens høydepunkt, altså hvem som blir det 110% verdige finaleparet og hvorvidt en av dem kommer til å slippe kula og ta hele premien selv, bare blir for antiklimaks og epilog å regne.

Men nå foregriper vi oss selv. Vi trenger litt kontekst. Jeg har skrevet mye om årets sesong av «Paradise Hotel» før, og jeg skal prøve å la være å gjenta meg selv for mye:

Mye av grunnen til at jeg mener «Paradise Hotel» generelt, og årets sesong spesielt, rager uironisk høyt over andre serier i samme sjanger, er at programskaperne har kalt en spade for en spade, tatt reality-TV til sitt uunngåelige, naturlige endepunkt, og ribbet vekk alt av selvhøytidelig staffasje som gårdsdrift, skipbruddenhet (det er et ord!) og fair play og fokusert utelukkende på det vi egentlig er her for å se: nemlig mennesker som er stuet inn på et lite område, og som er håndplukket for å lage skandale og gå hverandre mest mulig på nervene, slik at vi som ser på kan føle oss som litt bedre mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Paradise Hotel» er mer ærlige på dette enn noen andre konsepter, og kommer ut av det som et mye bedre og mer interessant program: Konkurransen handler om å skape allianser og tillitsforhold, og å ta innersvingen på andre, og spenningen og paranoiaen oppstår når verken vi eller deltagerne egentlig vet hvem man kan stole på. Det psykologiske spillet er konkurransen er det psykologiske spillet.

Og hvis Paradise er konsentrert reality, og årets sesong var Paradise-destillat i sin pureste form, er øyeblikket jeg trenerer å beskrive (beklager, jeg får så munndiaré når jeg snakker om Paradise!) selve kvintessensen av «Paradise Hotel» og dets filosofi.

Som tar oss tilbake til dag 53.

Det er seks deltagere igjen: bifigurene Louis (pun intended), Glenn, Sander, Isabell, og våre to protagonister, Tina, den permanent indignerte og forurettede freestyledanseren som hater svakhet, har et krenkatryne som får Siv Jensen til å se ut som Byggmester Bob, og konsekvent utbasunerer «Jeg. Visste. Det!» om ting hun umulig kan ha visst; og tidligere nevnte Kristian René, mannen som definerer sin egen sannhet i så stor grad at han til og med, på John Carewsk vis, driter i at han har feilvendt aksenten i sitt eget navn.

Både Tina og Kristian Renè (om man skal bruke hans egen skrivemåte) har kjempet hardt for å komme seg hit. Sistnevnte, som for øvrig var med i fjorårets sesong også (han mente da at det at han ble sendt hjem beviste at han var den sterkeste spilleren der inne), har blitt sendt hjem og kommet inn igjen så mange ganger at selv Bent Leikvoll fra «Nissene på Låven» syntes det blir litt too much.

Men nå har de hotellet og verden for sine føtter. De står knallsterkt som par, og romantiske følelser har i løpet av oppholdet blusset opp mellom dem. I forrige episode forlovet de seg. «Jeg. Skal. Gifte. Meg. Med. Kristian. René. Fra. Paradise. Hotel!» sier Tina begeistret, og det er helt klart at «fra Paradise Hotel» er de operative ordene i setningen, ikke at hun skal gifte seg.

Det eneste som står mellom dem og evig lykke, er en nøkkelseremoni. Parene står på rekke. En linje er trukket på gulvet.

Triana: Hva står høyest for deg å vinne akkurat nå, Paradise Hotel, eller kjærligheten?
KriRé: Hvis æ e skjærpa så klare æ å vinne begge to.
Tina ser på ham med funklende øyne.
Triana: Når jeg snur dette timeglasset, så er det den første til å tråkke over streken som sikrer seg en finaleplass. Men den personen som velger å ta nøkkelen må ofre partneren sin. Da må partneren sjekke ut av «Paradise Hotel» nå med én gang.

Det er så genialt i sin sadistiske enkelhet.

Tina: Jeg er vel villig til å gjøre alt, men jeg har ikke lyst til å utsette Kristian. Men må jeg til en finale, så må jeg til en finale.
KriRé: Æ ha bevist mæ sjøl gang på gang at æ e litt uovervinnelig. Såeh ... trur det her ska gå bra.
Triana: Er dere klare?

Tina rister bedende på hodet.

Triana snur timeglasset. Og idet to føtter skyter frem, stopper tiden opp, og lyden av tohundretusen haker som treffer sofabordet gir unison gjenlyd i kongeriket.

Tina og Kristian René gikk over streken. Samtidig.

Nevnte jeg at de forlovet seg i forrige episode? Triana: Tina, hvorfor valgte du å tråkke over streken?
Tina: For jeg følte atte Kristian kom til å gjøre det.
Triana: Kristian, hvorfor tråkket du over streken?
KriRé: For at ho bynte å tråkke over streken. Æ hadde ikke tenkt å tråkke over den streken i det hele tatt.

Det er vanskelig å komme på et bedre eksempel på poetic justice enn det som akkurat skjedde. I sin iver etter å spelle spellet og vinne har de greid å svikte og miste det som virkelig burde bety noe - hverandre.

En kjærlighetshistorie for vår narsissistiske tidsalder, som ender i tragedie. Higenen etter ære, rikdom og berømmelse ble for stor, og de mistet gangsynet totalt. Paranoiaen og mistroen til alt, til spellet, til hverandre, tok overhånd. De prøvde å vinne verden, men endte med å tape sin sjel.

Det må ha vært noe slikt de nye gitarkameratene tenkte på da de skrev dette verset til «Hallelujah»:

Maybe there's a God above
But all I've ever learned from love
Was how to shot at someone who outdrew you

Det er et så perfekt ladet, bygget opp og timet øyeblikk at jeg fortsatt har vansker for å tro at det ikke var avtalt spill.

Første gang jeg så det fikk jeg knapt med meg hva som skjedde i etterdønningene: Målfoto viser at Tina var marginalt raskere over streken enn KriRé, og han ryker ut igjen, denne gangen for godt.

Tina har fortsatt ingen god forklaring på hva som skjedde. Hun greier ikke engang gi ham noen avskjedsord. For første gang i år Visste. Hun. Det. Ikke!

«Æ trudde vi va dæm som hadde mæst tillit til hverandre. What the fokk. Æ klare ikke gi uttrykk for kor sint æ e nu,» sier KriRé.

«Nervøsiteten min tok over hele dritten!» sier Tina. Hun går inn i offerrollen. Han guilttripper henne. «Det er jævlig sjukt at jeg vant og ... serførgelig for min del så er det sjempebra men ... jeg har jævlig dårlig samvittighet,» sier hun gråtkvalt, mens forloveden må pakke sakene sine og dra hjem.

Det er dette som er den egentlige finalen. Det er dette som er «Paradise Hotel». Det er dette som er grunnen til at reality-TV ble oppfunnet. Forlovelsen ble brutt to uker senere.

(Om du har lyst på et gjensyn med dette magiske øyeblikket i sin fulle kontekst kan du se hele episoden her, og lese Jazzgeirs fabelaktige recap.)

PS: Jeg kødda med det om at Gitarkameratene skrev «Hallelujah». Jeg vet seff at det var Dr. Alban.

PPS: Det var cirka tusen gylne Paradise-øyeblikk jeg måtte velge bort til fordel for dette her. Husker dere da Lauretta sendte Tina hjem? Eller da Sander røk strengen? Eller da Magne ikke turte å kaste glasset i veggen? Minner for livet, ass. Bruk kommentarfeltet til å mimre, da vel!

Denne saken sto opprinnelig på trykk på film- og tv-bloggen Filter.

LES FLERE AV ÅRETS TV-ØYEBLIKK:

Nr. 8: «Kjære landsmenn» via turister på Karl Johan

Nr. 9: Og prisen for beste kattevideo går til ...
Nr. 10: Carrie og Saul lurer alle (inkludert seerne) i «Homeland»
Nr. 11: En begravelse som feirer livet i «Tørk aldri tårer uten hansker»

Nr. 12: Frank får kjøttbollene sine i «Lilyhammer»
Nr. 13: Alexander beholder overskuddet fra russefeiringen i «Kongsvik videregående»
Nr. 14: Don viser sitt sanne ansikt i «Mad Men» 
Nr. 15: Bonden får den store skjelven i «Jakten på kjærligheten»
Nr. 16: Lennie James spiller skuespill i «The Walking Dead»
Nr. 17: Patton Oswalt «Star Wars»-babler i «Parks and Recreation»
Nr. 18:  Will Graham kaster opp et øre i «Hannibal» 
Nr. 19: «American Horror Story» går bananas
Nr. 20: «Doctor Who» leverer tidenes beste femtiårslag 
Nr. 21: Selina blir antastet i «Veep»
Nr. 22: Haien som fløy inn i våre hjerter 
Nr. 23: Amy finner ut at man kan ha venner i «Strip Search» 
Nr. 24: Codex logger av «The Guild» 
Nr. 25: Damn, Colbert kan faktisk bevege seg! 
Nr. 26: Charles Ramsey går fra oppvask til heltestatus 
Nr. 27: Vanskelig sengeprat i «Masters of Sex» 
Nr. 28: Erna rusler til Stortinget 
Nr. 29: En mor og hennes baby forsvinner i «The Americans» 
Nr. 30: Øystein Greni tar på seg rollen som dørselgeren Stein Torleif Bjella