Det ukunstneriske teatret

«Vi bør justere grunnprinsippet for ansettelser til teatrene fordi kravet til kompetanse ikke er konstant. Ensemblene må følge en kunstnerisk idé. Spareblussteatrene er en kulturpolitisk skandale».

Det ulmer i teater-Norge. En dramatisk økende mengde av arbeidsløse frilansere (skuespillere, kostymedesignere, lysdesignere etc.) vil snart ikke lenger godta at de ikke har jobber å søke på. Institusjonsteatrenes faste stillinger fungerer som en propp på nyutdannede talenter i samtlige yrkesgrupper knyttet til teatrene. Institusjonsteatrenes proteksjonisme har passert tålegrensen. Vi må drøfte hvordan institusjonene er bygget opp. Vi er også nødt til å diskutere institusjonsteatrenes interne pengebruk. Måten store institusjoner «sparer» penger på i trange tider, er høyst tvilsom. Så tvilsom at institusjonene med åpne øyne gir kulturfiendtlige politikere gratisargumenter. Derfor skriver vi dette brevet. For at teatrene selv kan begynne å tilpasse seg en ny tid med nye krav. Hvis ikke, kommer et konsulentfirma og gjør det for oss.

I Norge er alle ansettelser på et teater i utgangspunktet «faste». Dette mener vi er et hovedprinsipp som bør revurderes. De fleste ansettelser i et teater må gjøres med korte kontrakter, produksjonskontrakter eller åremålskontrakter. Dette gjelder i alle «kunstneriske» avdelinger, i teknisk stab, administrasjon og alle lederstillinger i alle avdelinger.

Et hovedargument her er at dagens praksis ofte er ukunstnerisk. Ukunstnerisk fordi den kompetansen et teater trenger ikke er konstant. Et teater trenger ulik kompetanse til ulike produksjoner. Denne kompetansen må i større grad følge stykkets idé og konsepsjon, ikke institusjonens kompetanse som den stort sett gjør i dag. I dag justerer man i for stor grad prosjektene slik at de «passer» institusjonen, i stedet for å hente inn kapable kunstnere og riktig kompetanse for produksjonen. Dette fører til at mangfoldet i norsk teater blir mindre. Kunstnerne følger ikke sine egne stemmer. De blir bransjens kveg og svært konforme. Forestillingene blir svært like og teater-Norge fattigere.

Et annet poeng er at ordningen er urettferdig. Nå er rettferdighetsprinsippet innen teater problematisk, ettersom alltid noen vil falle utenfor. Men vi har en dramatisk økende mengde av nyutdannede skuespillere, lysdesignere, instruktører, sceneteknikere, lydteknikere, rekvisitører, kostymedesignere, sminkører etc. som ikke har noen jobber å søke på fordi de faste institusjonsstillingene er besatt. Når i tillegg de som besetter institusjonens stillinger ikke nødvendigvis har bedre kompetanse enn de nyutdannede som vil inn, ja da ber man om bråk.

Flere teatre opplever en presset økonomi. Mye av dette skyldes at altfor mye av de tildelte midlene går til faste kostnader. Men i en presset situasjon gjør teatrene svært lite med sin egen struktur og organisering. De innfører «spareblussteatret» i stedet.

«Spareblussteatret» er en kulturpolitisk skandale. Det går som regel ut på følgende:

a) Produsere færre produksjoner

b) Engasjere færre frilansere

c) Luke bort de som skaper kunsten, forfattere, komponister, særegne regissører osv.

d) Produsere stykker med høyt kommersielt potensial

e) Hvis man går til oppsigelser, følger man ansiennitetsprinsippet.

Institusjonene og fagforeningene innfører altså planer som går ut på å gi publikum mindre teater, på å gi dårligere muligheter for nye talenter, på å luke bort interessante (men risikable?) kunstnere og derigjennom gjøre det norske miljøet om mulig enda mindre, og på å tradisjonalisere repertoaret. Og hvis man må skjære i arbeidsstokken, fjerner man de yngste (og ofte de beste!) først.

Alt dette vil institusjonene og fagforeningene gjøre i stedet for å ta et oppgjør med egen organisering. Vi vil heller bevare et teaterhus enn å spille teater.

For enkelhetens skyld er teatrene organisert slik at alle stykker har samme prøvetid, som regel åtte uker. All prøvetid som varierer noe utenfor disse åtte ukene, skaper «organisasjonsproblemer» innad i teatrene. Den vante kabalen «går ikke opp». D.v.s. at «Dyrene i Hakkebakkeskogen» har samme prøvetidsmengde som «Kong Lear». Fordi det bare er sånn. Nok en gang kommer husets praksis foran det kunstneriske behov. Og nok en gang skapes det konformitet og ikke kunstnerisk mot.

Eller det gamle eksemplet med hvorfor ikke et eneste norsk institusjonsteater lenger spiller teater på søndager. Alle norske barn og småbarnsforeldre ville elsket å ha et teatertilbud på søndager. Men det tilbudet gir vi ikke nå. Det er blitt for dyrt! Vi har forhandlet oss bort fra å spille teater på en dag publikum vil vi skal spille! Det er husets ve og vel som går foran publikums rettmessige krav om å få se teater.

Listen over uhensiktsmessige og ukunstneriske lover, regler og avtaler er lang som et vondt år. Men alle forholder seg til dem, og dermed blir både teaterstykkene og teatertilbudet dårligere. Teatrenes ledelse og fagforeningene må snarest sette seg ned og løse opp i de rigide regler som finnes.

Et ensemble er ikke x antall mennesker ansatt av 6 teatersjefer de siste 30 årene. Dette er kun en tilfeldig sammensatt gruppe mennesker. Det finnes svært sjelden en felles kunstnerisk plattform eller et felles kunstnerisk mål i en slik gruppe. Det finnes kun større eller mindre lojalitet overfor et hus.

Et ensemble bør samles rundt en kunstnerisk idé. Et kunstnerisk prosjekt som et styre kan godkjenne. Derigjennom kan dette ensemblet for eksempel arbeide sammen i 4 eller kanskje 8 år. Det er lenge. Det er tid nok til å utvikle spennende teater. Og denne gruppen bør ikke bestå av 30, 40 eller 60 fast ansatte skuespillere. Antallet bør være mye mindre. Dermed gir man også rom for å kunne ansette spennende talenter utfra produksjonens behov og ikke utfra «hvem som er på huset» til enhver tid.

Men store ensembler med faste ansatte er bare en liten del av problemet. Teatrenes administrasjon, sceneteknisk avdeling, verksteder osv. har i altfor lang tid sluppet unna kritikk og stillingsdebatt. Faste skuespillere tar nesten alltid stormene som raser når det er snakk om å redusere den faste staben ved et teater. Men en framtidig omorganisering vil gjelde hele institusjonen. En lysavdeling med 15 faste ansatte vil snart få et krav om å begrunne stillingenes nødvendighet. I svært mange tilfeller vil institusjonenes tekniske bemanning i flere avdelinger være vanskelig å forsvare. Alle teatrets avdelinger må underlegges et prinsipp om større konkurranse og større krav til spesialistkompetanse pr. produksjon.

Bruken av arbeidskraft er også svært kostbar. Uansett størrelse på teaterproduksjonen stiller de fleste institusjonsteatre med full bemanning hver kveld. Det vil si at en enkel monolog har tilnærmet samme gjeng på jobb som en musikal. Det må finnes andre måter å organisere arbeidstiden på. Bemanning må i større grad følge produksjonenes krav.

Til slutt: Staten har et ansvar for å lage bedre ordninger og muligheter for arbeid til frilansskuespillere og teaterprosjekter utenfor institusjonsteatrene. Staten må også diskutere førtidspensjons- og etterutdanningsordninger for eldre skuespillere. Det skal ikke være institusjonenes oppgave å holde medarbeidere kunstig sysselsatt hvis det ikke finnes arbeid lenger.

Det finnes også bedre argumenter for å bevare et visst antall faste ansatte skuespillere ved Hålogaland Teater enn ved de store Oslo-teatrene. Vi må våge å la noen teatre begynne å prøve ut andre former for å organisere og strukturere en institusjon. Vi kan ikke påtvinge et teater i en ekstrem konkurransesituasjon i Oslo den samme struktur som et landsdelsteater med turnéplikt i Tromsø.

Vi må våge å være ulike.