OPERA: Den Norske Opera var smekkfull søndag kveld da Mozarts symfoni 39, 40 og 41 ble fremført samlet. Musikksjef Karl-Heinz Steffens ledet en konsert som til tider hold fremgragende nivå. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
OPERA: Den Norske Opera var smekkfull søndag kveld da Mozarts symfoni 39, 40 og 41 ble fremført samlet. Musikksjef Karl-Heinz Steffens ledet en konsert som til tider hold fremgragende nivå. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Operaorkesteret kommer ut av skapet.

Det ultimate orkestrale uttrykket i vår vestlige kunstmusikk

Mozart viser glimt av det guddommelige.

Symfoniformatet er utvilsomt en stor suksess. På 1700-tallet startet komponister for alvor med å lage slike (ofte 4-satsige) orkestrale verk. Joseph Haydn (1732-1809) komponerte 104 symfonier, mens Ludwig van Beethoven (1770-1827) maktet å skrive 9 symfonier før han døde. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) levde 20 år kortere enn Beethoven, men laget likevel 41 symfonier. Ensembler som fremfører slike verk, kjenner vi naturligvis som et symfoniorkester bestående av strykere, treblåsere, messing og slagverk. Med over 100 musikere til disposisjon i de største verkene, er det enorme muligheter som ligger her. Hollywood har forstått dette og har nærmest standardisert bruk av symfoniorkester i filmmusikken.

Mozarts siste symfonier

5 1 6
Hvor:

Den Norske Opera Hovedscenen

«Mozart viser glimt av det guddommelige.»
Se alle anmeldelser

Den Norske Opera var smekkfull søndag kveld da Mozarts symfoni nr 39, 40 og 41 ble fremført samlet. Disse tre siste symfoniene ble komponert i løpet av 3 måneder i 1788 og er regnet som virkelige mesterverk i sin sjanger med enorm påvirkning på senere komponister. Mozart er en betydelig operakomponist også, så DNOs orkester kjenner godt til stilkrav og estetikk. Likevel er det noe annet å sitte på scenen og være hovedattraksjonen alene, ikke bare være musikalsk støtte i orkestergraven. Nå er akustikken på Hovedscenen rett og slett fenomenal. Alt som produseres av lyd høres i hele salen, noe som kan være både befriende og skremmende.

Vågalt og vakkert

Artikkelen fortsetter under annonsen

Symfoni nr 39 i Ess-dur fikk en åpning som var vågal og vakker. Legato-spillet i orkesteret var virkelig utsøkt, og musikken foldet seg ut som en intens fortelling om emosjoner og strukturer. Med ett blir en gammel hemmelighet avslørt på nytt: Musikk er en lang rekke av toner som er plassert i et bestemt forhold til hverandre. Når det er et virkelig geni - Mozart - som står bak, er gevinsten stor når alt formidles med forstand og kompetanse. Denne følelsen fikk jeg i operaen søndag kveld, og den var god.

Symfoni nr 40 i g-moll er ofte karakterisert som et tragisk verk. Bak en ytre eleganse er det også mørke og depressive undertoner. Denne dobbeltheten synes jeg kan understrekes enda mer, særlig i yttersatsene som for meg ble mer episodisk enn dramatisk. Andante-delen og menuett-satsen var derimot delikat og hadde akkurat denne etterlyste tvetydigheten og undringen i sitt spill.

Symfoni nr 41 i C-dur "Jupiter" beveger seg som komposisjon mot det rent sagt guddommelige. Innhold og forløp er fra Mozarts hånd perfekt dandert, og i sistesatsen samler han for sikkerhets skyld fem tema og lar disse avspilles samtidig i en dirrende fuge. Johannes Brahms (1833-1897) var en av mange som fikk hakeslepp av dette mesterverket i ettertiden. Mozart etablerte med symfoniene sine en ny standard: Symfoni-formatet skulle bli det ultimate orkestrale uttrykket i vår vestlige kunstmusikk.

Litt for store armbevegelser

Operaorkesteret viste en imponerende stayer-evne og bød på raffinert velklang gjennom hele konserten. Dette er kvaliteter som gjerne utvikles over tid i orkestergraven. Det som var ekstra gledelig, var den voldsomme kollegiale kraft og inderlige musisering som kunne høres og sees på scenen. Musikksjef Karl Heinz Steffens ledet konserten med en velfungerende blanding av stringens og raushet. En del passasjer og episoder var på et fremragende nivå. Steffens bruker litt store armbevegelser noen ganger og kan gjerne økonomisere med akkurat det. Hans øvrige musikalske ferdigheter er imidlertid åpenbare og ressurssterke. Et aktivum for ethvert orkester.

Det er storartet at Den Norske Opera også legger til rette for orkesterkonserter, kammerkonserter og solokonserter i sin eminente konsertsal. Det at så mange mennesker innfinner seg, er en indikasjon på at dette er en viktig gjerning. Det er også et poeng at Den Norske Opera viser at egne krefter holder et høyt nivå og kan løse store oppgaver. Operaorkesteret innfridde.