OPTIMIST : FNs spesialutsending for Syria, Staffan de Mistura, i Geneve i helga. Han sier han er optimist og bestemt. Foto: AP/Martial Trezzini/Scanpix
OPTIMIST : FNs spesialutsending for Syria, Staffan de Mistura, i Geneve i helga. Han sier han er optimist og bestemt. Foto: AP/Martial Trezzini/ScanpixVis mer

Det umuliges kunst i Syria

Fredsforhandlingene om Syria som er igang i Geneve handler om å gjøre mulig det påtrengende umulige.

Kommentar

DET VAR ET godt tegn at den syriske opposisjonen til slutt dukket opp ved forhandlingsbordet i Geneve i helga. Men det var et dårlig tegn at to bomber gikk av i en forstad til Damaskus søndag, og drepte 60 mennesker på et viktig pilgrimssted for shia-muslimer.

De ekstremistiske sunni-muslimene i Den islamske stat (IS) har tatt på seg avsvaret for terroraksjonen, som ganske åpenbart ble gjennomført for å vise styrke foran fredsforhandlingene i Geneve som startet i helga. 25 av de drepte er beskrevet som militante shia-muslimer.

FNS SPESIALUTSENDING for Syria, Staffan de Mistura, møter den syriske opposisjonen og den syriske regjeringen i separate møter i løpet av mandag. De positive forutsetningene for samtalene er at FNs sikkerhetsråd er enige om målet, nemlig en fredsprosess som skal bane vei for en overgangsregjering i Syria.

Det støttes at USA, Russland, og et EU som er nødt til å få situasjonen stabilisert for å stanse flyktningstrømmen til Europa. Samtalene har dessuten verbal støtte fra regionale stormakter som Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia.

DE VELDIG vanskelige forutsetningene for samtalene er at den hovedsaklig sunni-muslimske opposisjonen i Syria må i samtaler med regjeringen til Bashar al-Assad i Damaskus. Det skjer etter at regimet har brukt kjemiske våpen og tønnebomber mot dem i krigen der regjeringssiden står bak drapet på de fleste av de 300 000 drepte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vanskelighetene forsterkes av at de regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia er i verbal og økonomisk krig, samtidig som de åpent og aktivt støtter væpnete grupper som slåss mot hverandre i Syria med penger og våpen. Dessuten har vi Tyrkia som på sin måte både slåss med, og aktivt bekjemper, opposisjonen militært. Kaoset er altså ganske godt organisert.

DET SOM FØRST og fremst har presset fram forhandlingene er at også Russland i fjor høst kastet seg aktivt inn i krigshandlingene. Som både president Vladimir Putin og utenriksminister Sergej Lavrov - sist på sin årlige pressekonferanse i forrige uke - har understreket, er det nå skapt en annen politisk og diplomatisk realitet på bakken.

Russlands støtte til Assad-regimet - og renvaskingen av Iran som et av trollene i «ondskapens imperium» - understreker det poenget at enhver fredsavtale om Syria må inkludere regimet til Assad.

DET ER RAMMENE. Innholdet er imidlertid ikke enklere. IS er den i utgangspunktet klare fienden for alle. Men det man kan kalle Assad-regimets allierte - Russland og Iran - krever i utgangspunktet at bare opposisjonsgrupper som er godkjent av Assad-regimet skal få delta i forhandlingene. Dette er selvsagt et umulig utgangspunkt for virkelige samtaler.

Ved hjelp av Russlands rolle i krigen er det Assad og hans side som sitter med de sterke kortene. Det er også den siden som først og fremst har noe å gi, for å gi samtalene den dynamikken de trenger. Det man kan gjøre for å gi samtalene dynamikk er å åpne blokkaden av Madaya og andre byer, som nå er isolert fra omverdenen.

Representander for den saudi-støttede paraplyorganisasjonen Høyere forhandlingskomite (forkortet til HNC på engelsk) har truet med å forlate forhandlingene hvis det ikke kommer umiddelbar humanitær hjelp inn til slike områder.

EN ANNEN FORM for hjelp for å få samtalene igang er å slippe fri fanger fra syriske fengsler. Det er rapporter om omfattende drap og tortur av fanger, og HNC har ei liste over 3000 kvinner og barn som sitter fengslet, som de mener umiddelbart bør slippes fri.

Med en kombinasjon av uforutsigbare spillere, dype historiske konfliktlinjer, tunge økonomiske og teritorielle interesser, og det kaoset som følger av at halvparten av Syrias befolkning er drevet på flukt, er det vanskelig å være optimist. Optimismen har én kjerne, og kun én, og det er at alle parter er kjørt så dramatisk på felgen, at store kompromisser er den eneste løsningen for alle.

Sist gang det skjedde var med Dayton-avtalen om ex-Jugoslavia fra 1995. Men det var en avtale som gjorde krigens viktigste aggressor - Serbias Slobodan Milosevic - til en av avtalens vinnere. Inntil han igjen utfordret skjebnen i Kosovo fire år etter. Og tapte.

Også det forteller oss at det ikke er siste vers om freden i Syria som nå synges i Geneve.